Takk til Vegard Ulvang

Det er vel neppe noens drøm å ha en finnmarking som åler seg rundt hele kroppen, men i dag var det helt fantastisk og nødvendig med i hvert fall ullgenseren til Vegard Ulvang. Island er som Stavanger med stadige regnbyger og mye vind og i dag var det kaldt som pokker i tillegg. Planen i dag var å kjøre til Blue Lagoon som ligger noen mil i retning mot Keflavik for å ta noen bilder. Bade var vel det siste vi tenkte på i det vi gikk ut av døren i dag.

 

Bilistene på Island er ganske tamme og kjører ganske sakte, eller rettere sagt jævlig sakte. Vet ikke om bøtene er store eller om alle bare har så utrolig god tid (egentlig litt rart med tanke på at øya kan eksplodere når som helst), men vi var på ferie og hadde selvsagt dårlig tid. Her gjaldt det å raske over mest mulig på kortest mulig tid. Det er 90 kilometer i timen utenfor byene uansett om det er 2 filer med midtrabatt eller om det er en smal svingete vei. Virker uvanlig tåpelig, så vi valgte å følge et eget opplegg med 120 på motorveien og 119 på de svingete veiene. Noen hundre meter før vi kom til den blå lagunen kjørte vi inn i en svovelsky som var så intens at det rett og slett var vanskelig å puste uten å brekke seg. Kunne noen virkelig bade i den stanken? Det viste seg at luften var langt bedre da vi kom til kulpen som alle satt og delte sine infeksjoner, kroppsvæsker og avfallsstoffer i.

Det kom busslast på busslast med kinesere, russere og amerikanere uten at vi så noen slåsskamper noe sted.

 

Etter en gåtur i regnværet satte vi oss i bilen og siktet mot Skogafoss. Her er det en foss som stuper 60 meter rett ned (hvor ellers?) og er 25 meter bred. Det som er spesielt er at man kan gå nesten helt inntil bunnen av fossen, noe vi selvsagt gjorde og ble enda våtere. I tillegg klarte selvsagt en islandsk måke, skarv eller dompap eller hva det var, å drite i hue på meg, så det var en deilig utflukt. På vei tilbake til Reykjavik trodde vi at vi kjørte forbi et tivoli og kastet bilen rundt og fant frem småpenger for å spille på automatene, men det viste seg at det var en kirkegård hvor alle gravstenene og korsene hadde blitt pyntet med glorete lys. Her kommer en beskjed til mine barn: Ikke pynt gravstedet mitt med tivolibelysning, dere skal se triste ut og savne faren deres på et sånt sted, ikke tulle det til med plastikklamper i glorete farger.

 

Det var faktisk alt vi rakk før det ble bekmørkt i dag. Det som er sikkert er at snaut 3 dager er alt for lite hvis man skal få med seg alle severdighetene, for det er faktisk mye å se på Island. Vi hadde med oss 2 kofferter med byttegjenstander, men det viser seg at de faktisk bruker betalingskort over alt. Vi har enda ikke sett hvordan den fysiske devaluerte valutaen ser ut, men med en kurs hvor 1 norsk krone tilsvarer 12,28 islandske kroner, blir det sikkert en bunke sedler for å kjøpe seg en cola.

 

Hvis ikke øya eksploderer i løpet av et par år kommer vi tilbake når temperaturen er litt mer hyggelig. Så en liten hilsen til Asta til slutt:

Takk fyrir allar ábendingar um ferðina, en súpuna á Gullfoss bragðaðist eins dishwater með rusk :-)

Forsamlingslokale for lettlurte

Inngangspartiet til den blå lagune

Island - helvetes forgård

Det lukter svovel og det ryker fra undergrunnen, flere vulkaner på øya er på overtid og bare venter på å eksplodere for å sende sin magma nedover fjellsiden som lava. Nærmere helvete er det ikke mulig å komme uten å være der. Men hvem har sagt at det er så mye bedre i himmelen? For meg høres det ganske kjedelig og alt for harmonisk ut å sitte og se hverandre i øynene og høre på klassisk musikk mens engelen Gabriel spiller på sin harpe. Nei, gi meg svoveldamp, eksplosjoner, svartedaudir og en haug med firehjulstrekkere med eksosen opp av en snorkel!

Men det er en ting som lager riper i helvetes forgård: Hva er det islandske språket for noe dyslektisk røre? For et sammensurium av røverspråk, norsk, norrønt og gud vet hva. De greiene der kan dere slutte med, det er verken vakkert eller særlig sjarmerende. Skjønner godt at alle snakker engelsk i Reykjavik, for det gjør de faktisk.

 

Vi kom hit i går kveld etter at Norwegian hadde brukt en time på å få skiftet ut FM-radioen sin med DAB i Boeing 737-800 maskinen som skulle fly oss til Keflavik. Kapteinen snakket så ufattelig søvnig og grøtete at det var i alle fall det jeg trodde han sa. Turen som skulle ta 2 timer og 50 minutter tok 4 timer. Etter at radioen var byttet måtte sjauerne inn i bagasjerommet på flyet for å finne igjen to kofferter som var sjekket inn uten at de som eide dem hadde sjekket seg selv inn. Utrolig irriterende, men håper de hadde en god grunn (hjerteinfarkt eller en eller annen som har daua i familien er innafor, alt annet er talentløst).

Vi landet på Keflavik i lett regnvær og 8 varmegrader, 6 flere enn i Lillestrøm. Flybussen sto rett utenfor og brukte 50 minutter på turen inn til Reykjavik. Vi (kona) booket egentlig hotell, men ombestemte oss (kona) og booket inn på et leilighetskompleks. Veldig bra opplegg med strøken leilighet. Deilig å kunne lage sin egen frokost og spise den på rommet. Etter frokost tok vi bena fatt (hvordan gjør man egentlig det?) og tok turen ned til AVIS bilutleie i Reykjavik. En rask spasertur på 53 minutter er selvsagt ingen utfordring for sprek ungdom. Sist vi leide bil av AVIS bestilte vi en ”premiumbil med automatgir” og tapte i lotteriet og fikk en fransk frosk av en Citroën C5, denne gangen hadde jeg bestilt en stor 4-hjulstrekker med automatgir og fikk en riskoker av en Hyundai Santa Fe. Den var langt bedre enn fryktet, så jeg må kanskje slutte å være så fordomsfull mot drittbiler. Santa Fe er en ok drittbil, terningkast 4.

Min gode kollega Asta som kom som flyktning til Norge fra Island for 60 år siden hadde gitt oss mange gode råd om severdigheter og spisesteder, så de fulgte vi ganske nøye i dag. Vi kjørte mot Gullfoss, men stoppet da svovellukten rev mer enn vanlig i nesen og snublet opp i noe geysir-greier. Her var det mange kinesere, mye varmtvann og varm damp. Ganske fascinerende opplegg med en geysir som spruter varmtvann og damp til himmels hvert 8-10 minutt. Hvis ikke alt er fake må jeg si at naturen har lagd en turistattraksjon med riktig frekvens for at alle skal få tatt sine bilder og selfier. Vi kjørte videre mot Gullfoss som egentlig ikke er så imponerende for en norsk nordmann fra Norge, men det virket som om alle kineserne var fornøyd. Vi gjorde som Asta sa og skvalpet i oss en bolle med kjøttsuppe og et tørt rundstykke til lunsj (terningkast 2 - du har ikke greie på supper Asta!). Island ligger på samme breddegrad som Steinkjer, men sola er bare oppe drøyt 5 timer på denne tiden av året, så det var mørkt som i helvete da vi kjørte tilbake til Reykjavik. Vi parkerte den Sørkoreanske riskokeren og ruslet ned til sentrum for å kikke på livet. Reykjavik er faktisk en ganske koselig by med mange fine bygninger og gater. Det var pyntet med masse julepynt og lys over alt og Spikersuppa i Oslo var selvsagt kopiert med en liten skøytebane og amerikansk drittmusikk på skurrete høyttalere.

Det er vel et tidsspørsmål før hele øya blåses til himmels av all faenskapet som syder og koker under overflaten, men inntil det skjer kan de glede seg over geotermiske kraftverk og vannkraft som sørger for rimelig elektrisitet og fjernvarme over alt.

Etter å ha tråkket rundt et par timer tok vi opp notatene fra Asta igjen og siktet oss inn på Grillmarkaðinn (det er ikke en flekk på skjermen din over o'en, det er en av de fjollete bokstavene de bruker). Det var et meget godt tips, for maten var rett og slett fantastisk. Terningkast 6,1 for biff i særklasse.

 

Ny dag i morgen, vi gleder oss til flere inntrykk og mer svovellukt.

Rett og slett vakkert på vei til Gullfoss

Snart er risen ferdig

Grønne tak, populært på 50'tallet i Norge

Tipper denne er god i terrenget med 3 meter akselavstand...NOT!

Kinesere i svoveldamp

Venter på geysiren

Der var den gitt

Gullfoss - sånne har vi i bøtter og spann i Norge...booooring!

Silhuetter ved Gullfoss

Fornuftige biler over alt

På vei ned til sentrum

Islandsk Spikersuppe

To innbygere som var litt glåmsøgde

Hallgrimskirkja

Bodensee, Erding og hemmat

Mandag morgen var det mye folk i frokostsalen på hotell Leonardo da Vinci. Vi mistenker at de bygger ny frokostsal på utsiden av hotellet i den store byggegropen, det burde de i alle fall gjøre, for kapasiteten var sprengt i det ellers flotte hotellet. Kommer du med bil er hotellet midt i blinken med både tog og metro i gangavstand. Da blir det en mulighet for sjåføren å ta seg ned til sentrum og drikke en øl eller to med god samvittighet. Dagskort koster 4,50 euro og gjelder på tog, buss og bane. Italienerne spiser kaker og croissanter fylt med Nutella til frokost. Han som satt ved siden av oss hentet for sikkerhetsskyld 2 fulle never med Nutella i porsjonspakker og la i veska til dama si, uten at jeg tror han ville sulte ihjel hvis han lot være. Egentlig ganske rart at de fleste italienerne er slanke (ikke Nutella-tjuven), når de spiser kaker til frokost og pizza og pasta til middag. Hotell Leonardo da Vinci terningkast 4,87, den overfylte frokostsalen 2,24 og den frekke Nutella-tyven 1,0

Vi pakket "bilen" nok en gang, satt GPS'en på Bodensee Yachthotel Schattmaier og kjørte nordover, forbi enden av Comosjøen og inn i Sveits. Det er ikke langt fra Milano til den sveitsiske grensen, men overgangen fra Italia til Sveits er veldig merkbar. Det er nesten som å dra hodet ut av et vepsebol, trekke pusten, se at det ikke henger noen italienere på bakfangeren og kjøre på både bredere og bedre veier. En kort stund var det nesten deilig å kjøre rundt i en Citroën, men bare nesten. Vi kjørte ikke gjennom St.Gottard-passet men krabbet opp på fjellet til San Bernardino, sneiet Liechtenstein og kjørte videre gjennom Østerrike øst for Bodensee og inn i Tyskland. Vi oppgraderte rommet til å få sjøutsikt og satte oss på balkongen som hadde en massiv front i betong på 150 cm og satt å så på betongen mens vi drakk en kald øl. Innimellom reiste vi oss opp for å se om det var noe å se, det var det egentlig ikke. Vi spiste en knakende god middag på hotellet (terningkast 5,9), gikk en lang tur så kona fikk gnagsår av sine Birkenstock- sandaler og tok et par øl på en annen restaurant i havna på vei hjem. Ikke mye folk men plenty med maritime innslag. Tipper det er ganske fullt her med yrende båtliv i turistsesongen.

 

Nok en frokost ble fortært før vi kjørte videre mot München og det siste hotellet før hjemreise. Kona satte igjen Birkenstock-sandalene til Helga som vasket rommet etter oss. Vi unngikk motorveier og sneiet innom både "Die Deutsche Alpenstraße" og en liten snutt av "Die Romantische Straße". Begge veier snirkler seg gjennom det bayerske landskapet med koselige småbyer og bindingsverkshus. Vi rakk også en snartur innom Disneyslottet Neuschwanstein i Füssen, men konas gnagesår hindret oss i å gå opp til toppen. Vi tar det neste gang.

Vi hadde vel egentlig ingen forhåpning om at den siste overnattingen og kvelden skulle bli allverden, men både hotellet og ikke minst byen Erding var veldig bra. Vi endte på en typisk tysk restaurant med langbord blant masse tyskere som så at Tyskland vant 1-0 over Nord-Irland, mens de spiste bratwürst mit käse.  Det var vel egentlig ingen bragd å vinne over Nord-Irland, men nok til at folk kjørte rundt i byen og tutet og ropte.

Morgenen etter kjørte vi til flyplassen for å levere leiebilen. Skikkelig profft opplegg med felles tilbakelevering for alle selskaper og egne inspektører som gikk rundt og rundt bilen for å sjekke om det var mulig å tjene noen kroner til. AVIS-representanten spurte om jeg var fornøyd med bilen og om alt fungerte, jeg ljugde og sa ja.

Uansett hvor man har vært er det alltid deilig å komme hjem igjen. Det eneste som drar litt ned var at min kjære el-sykkel er stjålet.

 

Må ta med en video av en oppgradert gatemusikant i Montepulciano. I mine ører høres det bra ut, men de som har greie på det er sikkert uenig. Det er vel en grunn til at han står på gata og ikke på scenen!?