Burford og Wallingford

 

Det begynner å nærme seg hjemreise, men fortsatt et par dager igjen. I dag gikk turen til The Cotswolds og tettstedene Burford og Wallingford. Ikke hørt om dem? Ikke vi heller. Kona har knapt sett opp fra den nye telefonen siden hun skled inn i femtiårene (snart 51), men i går kveld klarte hun å løsrive seg da hun snublet i en stor bok på hotellrommet. Der var det vakre ord og bilder fra The Cotswolds. "Dit drar vi i morgen!", sa hun, mens jeg bare hørte halvt etter samtidig som jeg skrev om blodige drap i Oxford på mac'en. Så i dag sa hun at vi var enig om at det var dit vi skulle dra!? Kan ikke huske at jeg var med på den diskusjonen, men det er det som kalles å være gift.

Det som er litt spesielt med The Cotswoldsområdet er de "rullende åsene" og den utbredte bruken av en gulaktig kalkstein som finnes i steingjerder, hus og kirker. Veldig mange sjarmerende skjeve hus som er stablet opp mot hverandre. Hvis noen hadde fortalt husene at de var så skjeve, så hadde de falt sammen som korthus på et blunk. Vi kjørte først mot Burford, eller egentlig kjørte jeg nok en gang feil, men det fikk ikke kona med seg for hun satt og så ned i telefonen, så vi måtte ta en liten omvei på noen kilometer igjen. Begynner å bli en vane. Vi parkerte på en "Extended parking ground" bak kirken, som egentlig bare var et jorde. Greit å få skrubbet leiebilen grundig under. Vi ruslet opp og ned hovedgaten, spiste en uspiselig soft-is (jeg), mens kona drakk en vond ananas-smoothie. Sjarmerende by, men terningen landet bare på 2,44 uten at jeg vet helt hvorfor.

Vi googlet Thai-mat og fant Thai-corner i Wallingford. Det stod ingenting på nettet om at noen hadde dødd av maten, så vi tok sjansen. Rart med det, men uansett når og hvor du spiser thai-mat så smaker den det samme. Vi trykket i oss kokosmelk, curry, grønnsaker, andebryst og gud vet hvilke andre bryst, betalte og startet på en liten vandring i byen og etterhvert langs elven (Themsen her også). Vi jaktet noen geocacher samtidig som vi gikk på fine stier og kikket på alle elvebåtene. Det er veldig stor forskjell på båteierne på kanalene. Noen ser helt for jævlig ut og man kan undres over at de flyter i det hele tatt. Båtene er fulle av greiner, blader fra i fjor og gammel møkk. Virker som det er reir for lasaroner og apekatter. Så er det de som lever "alternativt" som har sykler, blomsterpotter, solcellepaneler og barnevogner stablet overalt på båten. Sjeldent at de vasker eller holder skuta i orden, men de ser bedre ut enn lasaronbåtene. Til sist er det de som pynter seg med båten og som nyter alle blikkene fra de som passerer. De sitter i båten med et glass vin og kikker ut av vinduene for å se om noen kikker tilbake, går en tur ut på dekk og pusser litt på messinghåndtaket på rorpinnen eller sjekker fortøyningene for hundreogfjortende gang. Ikke helt ulikt Norge, men det er sjeldent å se at noen gir helt f i båten sin på samme måte som her. Vi tilfredsstilte mange av de som ønsket å bli beglodd, men ga oss da mørket kom krypende ganske så raskt.

I morgen er siste dag for utflukter. Jeg har kost meg med nettaviser fra Norge i kveld og lest alt som er skrevet om fotballkampen mellom LSK og VIF, som selvsagt LSK vant 2-1. Den beste underholdningen er alltid på VIF-klanens forum etter et tap, fordi analysene holder et meget høyt nivå. På klansforumet må du minst ha en doktorgrad i psykologi, medlemskap i Mensa og fotballfilosofi for å bli medlem...NOT, makan for en gjeng!

Mener at kona snakket til meg for en time siden om ett eller annet reisemål, så jeg får høre etter frokost hva jeg har vært enig i.

The Cotswold Arm i Burford

Kirke må med, denne står stablet i Burford

Artige hus i stablet stein

Både taket og vinduslinjen er i vater og vel så det!

Bryggerihester og et par gallionsfigurer

Flott pub i Burford

The Boat House i Wallingford

Themsen renner gjennom Wallingford

Wallingford

Artige gater, men stille i Wallingford på en lørdag ettermiddag

På tur langs kanalen i Wallingford

 

 

 

Synkrontygging i solnedgang

Oxford Spree Killer

 

Emely våknet tidlig denne sene lørdagen i august. Hun vred seg ut av dynen og tråkket ned på det kalde gulvet. Det var nesten som hun ombestemte seg i det hun kjente kulden fra gulvet spredte seg oppover føttene hennes, men hun gikk raskt og bestemt over gulvet og inn på badet. Hun så seg i speilet: 26 år og allerede poser under øynene. Hun hadde gjort alt riktig de første ukene på Oxford University, vært med på alle de sosiale "bli kjent" arrangementene, vært med ut på "The Turf Tavern" fire kvelder på rad for å ta en øl sammen med de andre studentene, selv om hun hatet smaken av øl og nå hadde hun til og med meldt seg inn i Oxford University Women’s Boat Club. Det var dit hun skulle i dag for å treffe de andre jentene og høre litt om hva dette egentlig gikk ut på. Hun dusjet raskt, sminket seg og fant frem telefonen for å ringe Sofie, en svensk jente som også skulle ned til klubbhuset ved Themsen for å få informasjon om hva denne roklubben drev med. Ingen av jentene var spesielt interessert i roing, de hadde knapt hørt om det, men det var viktig å være medlem og aktiv i en av sportsklubbene på Universitetet og da hørtes roklubben minst anstrengende ut. Uansett så er det viktig å knytte kontakter og finne et fellesskap med de andre studentene, hadde Emely og Sofie funnet ut sammen.

Themsens kalde grå-grønne vann klukket stille mot skroget på den lange smale elvebåten "Mirabelle Blue" i det månen tittet frem mellom de mørke skyene. Stillheten ble bare brutt av en hund som bjeffet i det fjerne og en og annen bil som kjørte over broen mot sentrum av Oxford. Klokken var litt over ett på natten da Robert hørte knisingen fra to jenter rett utenfor båthuset til Oxford University Women’s Boat Club. Det var ikke tilfeldig at Robert hadde lagt elvebåten sin akkurat der. I flere dager hadde han forsøkt å kartlegge aktiviteten i de forskjellige båthusene som lå som perler på en snor langs elven og funnet ut at det var vanskelig å finne et mønster for når det var folk i husene. Denne kvelden var det bare lys i det ene huset, nemlig huset til Oxford University Women’s Boat Club. Det var denne anledningen han hadde ventet på. Robert krøp sammen under den lette presenningen og holdt den skarpe Kershaw-kniven klar. Han visste at han måtte handle raskt. Emily og Sofie kom sakte mot båten og i det de var 2 meter unna kastet Robert seg frem og kuttet strupen til Sofie med en presis bevegelse slik at halspulsåren ble skåret tvers over, samtidig som han tok en kraftig tak rundt halsen på Emely. Blodspruten pumpet ut av halsen til Sofie og dannet en rød bue over den mørke nattehimmelen. Hun falt bakover og ble liggende urørlig på gangstien. Robert holdt fortsatt hardt rundt Emelys hals og så panikken i øynene hennes, mens hun desperat forsøkte å komme seg løs. Hun fikk ikke frem en lyd, bare knapt hørbar gurgling. Han skiftet tak på kniven og trykket den inn til skaftet i brystet på Emely i en hard og fast bevegelse. Han kjente en befrielse i det Emily vred seg i smerte mens livet sakte ebbet ut av henne. Men nå er det sånn at vi gikk akkurat forbi den båten på vår tur i dag tidlig ned til Oxford for å se litt på livet i byen og da var båten tom. Ikke har vi lest noe om disse mordene i avisen heller. Vi har vel funnet ut at Oxford har mer å by på enn det vi trodde etter den første ettermiddagen vi vandret rundt i sentrum. I dag testet vi "The Turf Tavern" (terningkast 4,67) etter tips fra Mette (takk, de snakket fortsatt om den unge damen som ikke betalte den siste regningen før hun dro hjem til Norge). Det var egentlig genialt timet, for rett etter at vi satt oss ned sammen med San Miguel bøttet regnet ned. Vi flyttet oss elegant over til nabobordet som hadde en passende parasoll over hodene våre og ble sittende der til regnet stoppet. Vi fant også noe som het "The Covered Market" som ligner veldig på Mathallen i Oslo. Mange morsomme butikker med litt turist-junk, men også fersk fisk, kjøtt og fjærkre (terningkast 3,88). Vi hadde tynne planer om å delta på den tyske øl-festivalen i dag, så vi gikk bort til inngjerdingen for å se om det var noe liv. Det var riktignok noen tørste tryner der som tviholdt på noen enorme øl-glass, men regnbygene ødela nok dagens fyllekalas for mange av oss.  Vi spiste middag på Wagamama for 3 eller 4 gang på turen (takk Jorunn for at du reddet oss fra frityrhelvete) og gikk langs kanalen et stykke før vi krysset over til den andre siden av Themsen. Der gikk det en vakker turvei som har blitt tilrettelagt og eies av Christ Church, som er et av de største konstituerende collegene ved University of Oxford. Det har frembrakt 13 statsministre og blir sett på som det mest aristokratiske college i Oxford uten at vi merket så mye til det. Vi gjorde et forsøk på å finne en cach, men den var selvfølgelig inne i en botanisk hage som var stengt. Vi går og går på våre utflukter og har vel et snitt på ca 15 000 skritt om dagen. Hvis dette fortsetter så skal jeg tenke hardt på om Kona skal få lov til å handle enda et par sko (akkurat som om hun bryr seg om hva jeg mener...). Oxford er en spennende by med mye å glo på, den har en lasaronfaktor 4 og et samlet terningkast på 4,58. Anbefales!

Føler vel oss sånn passe ferdig glodd i Oxford nå, så i morgen setter vi oss i bilen og hører på lydbok på vei til?

Christ Church

Fancy restaurant i sentrum

Artige smug i Oxford

På vei til The Turf Tavern

The Covered Market

Nok et bra gateband

Fargerik kar med god rytme

Ikke veldig motvillig til å avfotograferes.

Ikke helt skarpt, men morsomme jenter på tur!

Deilig sølevann

Oxford og Blenheim Palace

I går morges pakket vi koffertene våre nok en gang og sjekket ut av Hotel Football Old Trafford i Manchester. Kona hadde booket 5 netter på et hotell i Oxford, som også blir siste stopp før Gatwick og hjemreise til uken. Nok en gang ble vi stående å stange i kilometerlange køer på M6 og M40. Det er åpnet en avgiftsbelagt motorvei som går parallelt med M6 som heter det samme, men med "toll" bak, og den var nesten tom for biler. Kostet 5,50 pund og var definitivt verdt det.  En tur som GPS'en sier tar 4-5 timer tar gjerne 8 timer, det er god lærdom til neste gang. Vi kjørte inn mot Oxford og fant hotellet etter litt plundring og kjøring frem og tilbake. Veldig fint hotell med en stor hage og ditto parkeringsplass. Vi pleier som regel å få det innerste rommet i den innerste gangen og det gjorde vi jammen her også. Tror det er det lengste hotellet jeg noen gang har bodd på og savnet faktisk skilt som viste hvor langt det var igjen til den andre enden av korridoren. Tror vi passerte 9 branndører på vei til rommet. Vi fikk et rom med en sånn passe stor dobbeltseng med felles dyne. Kona så for seg en slitsom natt med kamp om dyna, så hun strenet den lange veien tilbake for å høre om vi kunne oppgradere rommet. Hun kom smilende tilbake og hadde fikset et større rom med to sammensatte enkeltsenger med hver sin dyne. Gamla fikser fortsatt det meste. Vi pakket ut og gikk langs hovedveien til sentrum av byen. Fikk vel ikke Liverpool-følelsen, men absolutt en veldig fin by med en haug av restauranter og brede gågater. Vi fikk med oss at det er "German Bierfest" i helgen med tysk øl, bratwurst og store partytelt, så det blir nok en tur dit i morgen kveld. Vi ruslet videre innom universitetet i Oxford og kikket litt på de gamle ærverdige byggene. Det hevdes at undervisningen startet så tidlig som i 1096 og er da naturlig nok det eldste universitetet i den engelsktalende verden. Rett under 20 000 studenter studerer ved Oxford som kjemper med University of Cambridge om å være det beste universitetet i Storbritannia. Var ikke mange nerder å se her i dag, men de hadde vel hue dypt nede i bøkene....eh....PC'ene sine. Etter byvandringen fant vi oss et lite vannhull på veien tilbake til hotellet og tok et glass Amstel rett ved siden av Themsen som renner stille gjennom byen.

I dag stod vi opp og gikk gjennom den lange korridoren og alle de 9 branndørene bort til frokostsalen. Tror det er første gang jeg har sett at det går an å bestille mat fra en frokostbuffe. Du forteller kelneren hva du ønsker å spise, og så går han eller hun de 4 meterne bort for å plukke det for deg. Vi var riktignok slitne etter den lange turen gjennom korridorene, men det får være grenser. Damen som satt på bordet bak oss, med grått oppsatt hår og perlekjede i halsen, synes ikke det, hun holdt et langt foredrag for kelneren om hva, hvordan og hvor mye hun skulle dytte i seg til frokost. Vi gikk den lange veien tilbake til rommet og tenkte at dagens utflukt egentlig var over, men valgte allikevel å ta med kamera og gå litt til. Vi fant "Thames Footpath" rett bak hotellet og gikk den noen kilometer. En veldig fin tursti langs kanalen som bare fortsatte og fortsatte. Vi stanset ved Port Meadow og gikk samme vei tilbake. Så var det tid for en liten kjøretur til Blenheim Palace, som ligger bare 20 minutter unna Oxford. Blenheim Palace eies av The Dukes of Marlborough, og var opprinnelig en gave til John Churchill etter at han banket franskmennene i den Spanske Arvefølgekrigen i 1701-1714. Det er et imponerende byggverk med et enorm grøntareal på flere kvadratkilometer rundt. Vi hang oss på en guidet runde i huset og fikk høre om Queen Ann, Churchill-familien og utsmykningen som er mildt sagt overdådig. Disse folkene ville neppe nøyd seg med 80 kvadratmeter på Lillestrøm, selv om LSK er et bra fotballag. Etter 3-4 timer kjørte vi tilbake til hotellet og spiste pen pyntet mat som ble servert av Emely fra Ukraina.

I morgen fortsetter vi utforskingen av Oxford og den tyske bratwurst og øl-konferansen i byen.

Kanalbåter på Themsen

Oxford

Kebab? Nei takk!

Vårt vannhull på vei fra byen

Roklubber på rad og rekke langs Themsen

Tilholdssted for lasaroner

Her er også en lasaronbolig

Blenheim Palace