Bodensee, Erding og hemmat

Mandag morgen var det mye folk i frokostsalen på hotell Leonardo da Vinci. Vi mistenker at de bygger ny frokostsal på utsiden av hotellet i den store byggegropen, det burde de i alle fall gjøre, for kapasiteten var sprengt i det ellers flotte hotellet. Kommer du med bil er hotellet midt i blinken med både tog og metro i gangavstand. Da blir det en mulighet for sjåføren å ta seg ned til sentrum og drikke en øl eller to med god samvittighet. Dagskort koster 4,50 euro og gjelder på tog, buss og bane. Italienerne spiser kaker og croissanter fylt med Nutella til frokost. Han som satt ved siden av oss hentet for sikkerhetsskyld 2 fulle never med Nutella i porsjonspakker og la i veska til dama si, uten at jeg tror han ville sulte ihjel hvis han lot være. Egentlig ganske rart at de fleste italienerne er slanke (ikke Nutella-tjuven), når de spiser kaker til frokost og pizza og pasta til middag. Hotell Leonardo da Vinci terningkast 4,87, den overfylte frokostsalen 2,24 og den frekke Nutella-tyven 1,0

Vi pakket "bilen" nok en gang, satt GPS'en på Bodensee Yachthotel Schattmaier og kjørte nordover, forbi enden av Comosjøen og inn i Sveits. Det er ikke langt fra Milano til den sveitsiske grensen, men overgangen fra Italia til Sveits er veldig merkbar. Det er nesten som å dra hodet ut av et vepsebol, trekke pusten, se at det ikke henger noen italienere på bakfangeren og kjøre på både bredere og bedre veier. En kort stund var det nesten deilig å kjøre rundt i en Citroën, men bare nesten. Vi kjørte ikke gjennom St.Gottard-passet men krabbet opp på fjellet til San Bernardino, sneiet Liechtenstein og kjørte videre gjennom Østerrike øst for Bodensee og inn i Tyskland. Vi oppgraderte rommet til å få sjøutsikt og satte oss på balkongen som hadde en massiv front i betong på 150 cm og satt å så på betongen mens vi drakk en kald øl. Innimellom reiste vi oss opp for å se om det var noe å se, det var det egentlig ikke. Vi spiste en knakende god middag på hotellet (terningkast 5,9), gikk en lang tur så kona fikk gnagsår av sine Birkenstock- sandaler og tok et par øl på en annen restaurant i havna på vei hjem. Ikke mye folk men plenty med maritime innslag. Tipper det er ganske fullt her med yrende båtliv i turistsesongen.

 

Nok en frokost ble fortært før vi kjørte videre mot München og det siste hotellet før hjemreise. Kona satte igjen Birkenstock-sandalene til Helga som vasket rommet etter oss. Vi unngikk motorveier og sneiet innom både "Die Deutsche Alpenstraße" og en liten snutt av "Die Romantische Straße". Begge veier snirkler seg gjennom det bayerske landskapet med koselige småbyer og bindingsverkshus. Vi rakk også en snartur innom Disneyslottet Neuschwanstein i Füssen, men konas gnagesår hindret oss i å gå opp til toppen. Vi tar det neste gang.

Vi hadde vel egentlig ingen forhåpning om at den siste overnattingen og kvelden skulle bli allverden, men både hotellet og ikke minst byen Erding var veldig bra. Vi endte på en typisk tysk restaurant med langbord blant masse tyskere som så at Tyskland vant 1-0 over Nord-Irland, mens de spiste bratwürst mit käse.  Det var vel egentlig ingen bragd å vinne over Nord-Irland, men nok til at folk kjørte rundt i byen og tutet og ropte.

Morgenen etter kjørte vi til flyplassen for å levere leiebilen. Skikkelig profft opplegg med felles tilbakelevering for alle selskaper og egne inspektører som gikk rundt og rundt bilen for å sjekke om det var mulig å tjene noen kroner til. AVIS-representanten spurte om jeg var fornøyd med bilen og om alt fungerte, jeg ljugde og sa ja.

Uansett hvor man har vært er det alltid deilig å komme hjem igjen. Det eneste som drar litt ned var at min kjære el-sykkel er stjålet.

 

Må ta med en video av en oppgradert gatemusikant i Montepulciano. I mine ører høres det bra ut, men de som har greie på det er sikkert uenig. Det er vel en grunn til at han står på gata og ikke på scenen!?

Civita di Bagnoregio, Bolsena og Villa Helena

Vi fikk frokost på hotellet i Perugia, men det var åpenbart at konas klage på utsikten ble diskutert blant staben. Ikke de samme høflighetsfraser til frokost eller da vi sjekket ut, som da vi kom. Samme det, kanskje de har lært å dempe skrytingen sin på hotels.com. Blir ingen toppkarakter hos Tripadvisor uansett. Vi fylte den franske frosken med kofferter og kamerabag og kjørte den svingete veien ned fra fjellet og mot neste stoppested: Bolsena. Vi hadde avtalt med Helen og Terje at vi skulle møtes i Bolsena litt ut på formiddagen, men rakk en kjapp tur innom den 2004 år gamle byen Civita de Bagnoregio. En utrolig spennende by som klamrer seg fast på et lite platå i fjellet. Kona har vært der før, men ville at jeg også skulle få se stedet. Absolutt en god tanke. Herlig å se en gjeng med kinesiske turister stabbe avgårde i de bratte bakkene med platåsko, paraplyer og store solskjermer for å hindre at de ble for brune. Mennesker er noen rare dyr. Civita de Bagnoregio terningast 5,5, kinesiske turister 4,8 (høy underholdningsverdi)

 

Vi sveivet i gang blikkboksen og freste innom en butikk for å handle viktige ting (drikkevarer) før vi skulle møte Helen og Terje på familierestauranten nede ved stranden. Bolsena ligger et par timer nord for Roma ved en ganske stor innsjø og er litt av en perle. Her har Terje liggende en tresnekke fra Norge med FM-motor i. Selvfølgelig den eneste av det slaget i Lago di Bolsena og kanskje den eneste av sitt slag så langt syd. Bolsena må vel være erke-eksempelet på en italiensk idyll. Vi spiste en heftig lunsj (sjømat på hele bunten), tok turen opp i borgen for å se på den andre leiligheten de har kjøpt der sammen med en kamerat. En meget omfattende rehabilitering med et fantastisk resultat. Terje er flink! Leiligheten skal leies ut og vi har satt oss på interesselisten. Borgen er for øvrig fra 1100 tallet og ligner på en skikkelig Robin Hood-borg. Det er bra det ikke er norske bygningsmyndigheter som håndterer byggesakene til Terje i den gamle borgen.  Tipper byantikvaren hadde fått tresidig hjerteinfarkt av å se søknaden.

Etter befaringen kjørte vi til ”Villa Helena”.  Dette er en eiendom som de kjøpte mer eller mindre som et tomt skall med et stort jorde rundt. Også her har Helen og Terje lagt ned en enorm jobb. Det er utvilsomt det råeste feriehuset jeg har sett, hvor alle detaljer er gjennomtenkt. Helen har gjort en kjempejobb med farger og interiør i hele huset.  Etter en omvisning rundt på eiendommen satte damene i gang med skravling og middags-mekking mens Terje og jeg drakk unna hvitvin og Aperol for å unngå å drukne. Det er alt for få sånne dager. Vi koste oss nesten gløgg ihjel og sovnet rimelig bedugget ut på natten.

Vi rakk en kjapp tur til Montefiascone sammen med Helen og Terje for å kikke litt før vi satte kursen videre mot Milano. Det er ca 5 timer fra Bolsena til Milano, men vi brukte nesten 7. Mest fordi jeg bommet i et veikryss og kom ut i en enorm kø på Autostradaen. Autostradaen har 4 filer som deler seg ut i en vifte på 14 filer før bomstasjonen hvor alle skal betale. Det er forskjellige betalingsløsninger (telepass, kredittkort og kontant), noe som fører til et salig kaos når alle skal tilbake til 4 filer igjen. Ingen tuting eller knytting av never, bare masse biler overalt som alle skal først. Ligner litt på en masse små barn som skal få posen sin av julenissen på juletrefester. Vi fant frem til hotell Leonardo da Vinci, sjekket inn på rom 825 og gikk bort til metro’en for å ta turen inn til sentrum av Milano. Ganske likt opplegg som i Norge, bortsett fra at billettsperringene virker (i Oslo er de fortsatt til pynt etter å ha brukt over 1 miiliard på å få det til) men med et enorm støynivå i vognene! Det var helt umulig å snakke sammen, så vi gjorde som alle andre: Satt og nistirret ned i mobiltelefonen. Vi hoppet av med intenst øresus i sentrum og kom opp av bakken akkurat utenfor Duomo di Milano. Det hadde nok vært starten på et billøp eller noe sånt rett foran katedralen, for her var det rigget opp en scene, masse bannere med Alfa Romeo-babbel og et eller annet om noe jubileumsløp. Jeg skulle ønske jeg kunne italiensk. Det ble med andre ord ikke de helt store bildene av katedralen, men bildene som er lagret på netthinnen er gullende gode og viser et fantastisk byggverk. Vi spiste nok en is (blir noen turer på SATS etter denne ferien) og ruslet rundt i byen. Masse å se på, for ikke å si mange å se på. Milano er Europas mote-hovedstad, noe som gjenspeiler seg i befolkningen. Utrolig mange feminine menn med fjollete klær og modellvakre damer som ikke har spist en is eller mye annet siden de var 8 år. Nesten skremmende å se. Vi droppet metero’en og gikk gjennom byen og bort til togstasjonen for å ta et vanlig tog tilbake til hotellet. Liten vits å fremprovosere tinnitus av skingrende togskinner på metro’en.  Ikke så lett å finne ut hvilket tog som gikk hvor, men kona ålet seg inn på en sleskete italiener og pumpet han for informasjon. Bra jobba! Terningkast 5,2. Blir trukket 0,8 for overdrevet åling.

Neste etappe går fra Milano til Bodensee i Tyskland.

Civita di Bagnoregio

Fra takterrassen på den nye leiligheten i Bolsena

Villa Helena

Villa Helena

Utsikten fra Montefiascone

Dahl på tur

Helen og Terje

Hotel Leonardo da Vinci

Vakre Siena, passe vakre Montepulciano og ikke fullt så vakre Perugia

Egentlig skulle vi bli et par dager til i Misano, ta en dagsutflukt til Siena, kjøre litt mer rundt i området, men etter at jeg sovnet på onsdag kveld, kuppet kona hele opplegget og booket oss inn på et hotell i Siena og dagen etter på et flott hotell  med fantastisk utsikt over Perugia (trodde hun).

Så rett etter frokost på torsdag morgen, vel ”morgen” er vel å ta i litt, sjeldent at vi er i frokostsalen før klokken 9:15, men kom til saken da mann! Jada!, det jeg skulle si var at etter frokost satte vi oss i ”bilen” og satte kursen mot Siena som ligger i hjertet av Toscana. Ble først litt skeptisk da jeg så hotellet, for det lå så å si midt i en rundkjøring, men det var lydisolerte vinduer og hyggelig betjening. Etter at vi hadde sjekket inn, tok vi på oss gode sko og trasket de 25 minuttene inn til sentrum, med biler og scootere susende kloss inntil oss. Italienerne tenker overhodet ikke på at folk skal gå noe sted eller sykle for den saks skyld. Her er alt tilrettelagt for at en liten hissig mann eller dame skal kunne kjøre fort og uvettig med sin lille Fiat eller Alfa Romeo på mørklagte veier. Siena ligger på toppen av en åskam og det er ganske bratt opp til byen. Ganske snedig at det da er bygget rulletrapper hele veien opp til toppen.  Sentrum av Siena er ført opp på UNESCO sin verdensarv liste og er utrolig godt bevart. Selvfølgelig drives det butikker og restauranter over alt, men det er gjort få inngrep i bygninger og uterom. Nesten magisk å bevege seg rundt i byen sent på kvelden i den trolske belysningen  Vi ble ikke ferdig med Siena, så den settes opp på listen over ”steder som du må se mer enn en gang”. Fra før står både Venezia, Burano, Lofoten og Lillestrøm på listen. Vi spiste forresten en ganske sen middag på en restaurant som ligger på Piazza del Campo,  det ble noe pastagreier som ble servert i en tallerken som lignet på en hatt for et veldig lite hode. Passet egentlig greit for det kjennes ikke helt bra ut å bli for mett klokken ti om kvelden. Siena terningkast 5,93, pasta servert i en liten hatt 3,01.

 

Dagen etter kjørte vi ut av rundkjøringen og fortsatte til Montepulciano. Stedet ligger også på en liten åskam, men her var det mulig å finne en parkeringsplass bare noen hundre meter fra sentrum. I Montepulciano er det vin som er hovednæring i tillegg til turisme. Her har en haug med forskjellige vingårder utsalg og det er prøvesmaking og salg i butikkene.  De serverer villig vareprøver, så hvis du er litt frempå er det lett å gå på en smell. Det var selvsagt ikke vi, eller jeg da, jeg kjører jo bil hele tiden, men kona smakte villig vekk på både røde og hvite viner. Den ene rødvinen jeg smakte på var nesten like god som Noras solbærsaft, terningkast 3,96. Lett beruset (kona) kjørte vi videre sydover mot Peruglia. Her hadde kona funnet et hotell langt oppe i åsen med utsikt fra egen balkong i oppgradert suite. Vi sjekket inn og fikk rom i etasje -1. Allerede her begynte vi å lure litt, skulle vi bo i kjelleren? Rommet var fint det, men utsikten var totalt fraværende. Mens jeg lå på senga for å se Italia vinne 1-0 over Sverige, gikk kona opp for å spørre om rommet vi hadde oppgradert til et rom med ”fantastic view”, virkelig var det rommet vi skulle ha. Hun ble vist inn på et annet rom for å høre om vi heller ville ha det, men også her var utsikten rett inn i skauen.

 

”Do you want this room instead?, spurte hotellberta.

”Well, its the same view,  not fantastic but straight in the bush!, sa kona.

”Bush”??? sa hotellberta og ble dødelig fornærmet.

 

Resepsjonsberta trampet tilbake til disken sin, vi ble boende på samme rom, sittende å se inn i skauen rett foran balkongen. Vi får se om vi i det hele tatt slipper inn i frokostsalen i morgen…

Perugia var helt ok, men vi har blitt så bortskjemt av alle inntrykkene at stedet glir sakte forbi uten flere kommentarer.

 

 

Siena

Skinkerytter

Montepulciano

Herlig utsikt fra balkongen

Perugia

Perugia