2021 Vega
På Mosheim camping startet dagen med skyfri himmel og en lettere stresset Anna. Anna er litt over 80 og eieren av plassen. Det er hun som har hatt samlemani hele livet og fylt opp alle ledige kroker med alt mulig drit. Hun hadde også kjøpt seg en innbrudd- og brannalarm av en politimann (hun fortalte det med politimannen 5-6 ganger) og kastet seg over kona etter at hun hadde tatt seg en dusj på morgenen. Alarmen hadde gått i løpet av natten og Anna hadde ikke sovet, men løpt rundt på plassen for å finne ut hvor det brant. Kona tilbød min hjelp med brannalarmen, så da var det bare å stille opp for damen og fikse alarmen hennes. Herlig når kona er hyggelig mot andre ved å tilby min hjelp… Det var selvsagt ingen brann, bare en støvete detektor på soverommet hennes. Nei, jeg fikset bare detektoren.
Vi kjørte ned til fergekaia på Horn for å ta fergen ut til Vega. Vi klarte å somle med frokost og alarmer, men rakk akkurat å skli inn på fergen som siste bil. Fergen bruker 50 minutter til Vega, med et kort stopp innom Ylvingen (Himmelblå remember?). Målet for dagen var selvsagt å hevne falitten i Lom og gå de 2000 skrittene opp trappen til toppen av Ravnfloget. Det viste seg at det ikke er 2000 trappetrinn, men en 450 meter lang sti fra veien som er en blanding av trapper utlagte planker i terrenget og eksponert fjell. Selve trappen er 450 meter høy og har 1450 trappetrinn til toppen. Det er som å gå 150 etasjer. Når gikk jeg 150 etasjer sist? Kan ikke huske det, men vet at jeg får merkbart høyere puls av å gå 5 etasjer på jobben. Starten gikk fint, tenkte at dette ville bli en enkel sak for en veltrent mann på snart 60. Turistforeningen har merket denne turen som en rød tur. “Turer merket med rødt passer for erfarne turgåere, med god utholdenhet”. “Med god utholdenhet”…, det var det da. Etter 150 trappetrinn begynte kona å bli bekymret for meg og jeg kjente et gryende hjerteinfarkt være i anløp. Måtte ta en skikkelig pause på en av de første hvilebenkene, drikke vann, bli servert en medbrakt berlinerbolle (kona hadde lurt den med) og se på utsikten vel og lenge. Det hjalp med litt sukker og drikke, så vi fortsatte i litt variabelt tempo helt til toppen. Det er ganske motiverende å se at det kommer gubber nedover med store kulemager og trønderbart og ikke minst damer med 3-4 mager stablet oppå hverandre når du vet at det ikke er noen heis eller bilvei til toppen. Belønningen er selvsagt en fantastisk utsikt når været viser seg fra sin beste side. Nord-Norge er syyyykt vakkert, men ikke si det til de innfødte, de blir så inn i helv.. innbilske. Turen ned fra toppen var null stress og gikk unna på en brøkdel av tiden det tok å gnage seg oppover. Så da ble nederlaget fra Lom utlignet, og kona har allerede begynt å snakke om 3000 trinn i Mosjøen. Akkurat i dag er det IKKE aktuelt, da jeg er støl som en gyngehest.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Vega
I dag bestemte vi oss for å fortsette ferden videre. Anna huket tak i meg på morgenen for å høre om jeg kunne demontere alarmanlegget hennes, men vi ble enige om at det var best å vente til det var deaktivert hos alarmleverandøren. Anna trenger den søvnen hun kan få, for her snakker vi om en driftig dame med en mild grad av Alzheimer. Vi vinket farvel til Anna og kjørte av gårde videre nordover. Etter noen timer kjørte vi inn på Polarcamp litt nordvest for Mo i Rana. Fin plass med flott utsikt over nordnorske fjell som enten er nakne eller kledt i mose. Polarcamp er full av tyskere og svensker som kommer hit for å fiske og drikke. Her er det utleie av aluminiumsbåter, fiskeutstyr og alt du måtte trenge for en tur på sjøen. Det serveres fish and chips av selvfanget lange, noe vi selvsagt måtte prøve i kveld. Campingplassen har et fint serveringssted øverst på plassen med flott utsikt og en stor terrasse. Vi bestilte mat og satte oss på terrassen for å nyte mat & utsikt. Akkurat i det vi skulle sette gaffelen i fisken startet Ståle (eieren av plassen) opp sin nyinnkjøpte gressklippertraktor av merket «Snapper». En amerikansk maskin som bråker, hoster og harker som all annen dritt som produseres der borte. Matserveringen var fra klokken 18 til 22, så timingen var helt perfekt hvis målet var at alle gjestene hans på terrassen skulle holde kjeft, puste inn halvbrent bensindamp og eksos fra støygeneratoren hans. Makan til dust. Han holdt det gående fra klokken 18 til 22. Det ble en tur på en liten knaus på oversiden av plassen for å fly litt drone igjen og ta noen bilder. I morgen går ferden videre, kanskje litt nord for Bodø?
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Polarcamp