2021 Lofoten og Saltstraumen
Rystad Camping i Lofoten var egentlig bare en liten gresslette med noen arbeidsbrakker som var bygd om til sanitærbygg. Eieren hadde fjernet alt som gjorde det greit å dusje for at folk skulle dusje så kort som mulig. Hyller, knagger og ikke minst dusjgarnityr var borte. Han var en underlig skrue som på en eller annen måte hadde fått den høyeste karakteren av alle campingplassene i Lofoten. Jeg tror han har kjøpt hyggelige anmeldelser i bytte mot tørrfisk eller annen lokal valuta.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Dårlig vær gjorde oppholdet i Lofoten ganske kort denne gangen, men vi rakk å gå litt rundt i Svolvær, Kabelvåg og Henningsvær. Vi kjørte også ut til Reine og Moskenes, men med regn og drit ble det bare glaning ut av bilvinduene. Været lenger sydover så bedre ut, så vi pakket bil og vogn for å kjøre i retning Bodø. Vi tenkte vi skulle ta fergen fra Svolvær eller Moskenes til Bodø, men fergetidene gjorde det mer fristende å kjøre til Lødingen og ta fergen over til Bognes. En tur på ca 50 minutter i selskap med en passasjer med tics. Han satt og spilte kort med moren og lillesøsteren sin mens han stadig ropte «HÆSTEKUK» og «FETTE». Hverken moren eller lillesøsteren lettet på et øyelokk når glosene raste ut, så da gjorde ikke vi det heller. Ut av fergen i Bognes kjørte enkelte som svin for å slippe å kjøre bak sånne som oss, som kjørte med campingvogn. Det er mange som lider av en eller annen diagnose når det gjelder å kjøre bak campingvogner, de MÅ bare forbi. Men det var selvsagt noen som ikke klarte å passere oss før stigningene, svingene og ikke minst tunnelene startet rett etter at vi forlot fergen. Jeg liker jo å kjøre i 74 km/t i 80 sonen bare for å glede de bak meg og på vei opp bakkene så jeg en riskoker i speilet som kjørte halvt ut i motsatt kjørebane for å se om han kom forbi utallige ganger. Det gjorde han ikke på lenge... Jeg kunne nesten høre pulsen hans der han jaget bak meg opp bakkene. Vi fortsatte i 74 km/t mens vi hørte på den tredje boken til Øistein Borge om politimannen Bogart Bull. Ganske bra bøker, men de krever at du følger med hele tiden for å få med deg sammenhengen. Kompliserte plott med stort persongalleri. På toppen av fjellovergangen, i det vi kom ut av tunnelen, åpnet landskapet seg og endelig kunne hissigproppen rase forbi i sin Toyota, Honda eller hva det var. Men noen hundre meter lenger frem stod den samme bilen sammen med en tykkfallen mann i lærjakke, gul vest med «politi» skrevet på ryggen. Ved siden av ham stod det en fluktstol og et fotostativ med en laser på. Det er vel ikke utenkelig at mannen måtte haike videre.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Vi kjørte inn på Saltstraumen camping litt ut på ettermiddagen. En virkelig flott plass hvor det meste var på stell. Kjempefine turområder og kort vei til Bodø. Men det er ikke i min ånd å skrive hyggelige ting om fine plasser så «here we go»:
Kona har en teori om at navnet Bodø kommer av at noen har funnet ut at det er så fint her at man både kan bo og dø her. Jeg tror hun har rett i den siste delen av ordet, det er mye å dø av her. Man kan f.eks. dø av kjedsommelighet, man kan dø av en evig kald nordavind eller man kan dø på havet som fisker her, det er ganske vanlig og veldig populært. Det er klart en tur til Saltstraumen er ganske fin og da mener jeg 1 tur, ikke flere. Om vannet renner inn eller ut av sundet blir ganske likt og fascinerende bare en gang. Det som kanskje er mest fascinerende i Bodø, som mange andre steder, er å sitte på campingplassen å se på folk. Det er noen type campere som går igjen de fleste stedene vi har vært, også her i Bodø:
Rølperne, de som gjerne sitter på langbord og drikker og ler. De ler ikke «he he» de ler «HÆ HÆ» eller «HÅ HÅ» høyt og vulgært. De drikker øl og spiller svensktoppar eller countrymusikk og glemmer at det skal være stille rundt klokken 23. Alltid minst en høylytt nordlending og en overstadig dame med skingrende stemme og hysterisk latter. I Bodø er det langt flere høylytte nordlendinger enn det som er vanlig...
Helsefanatikerne. Treffer dem på vei ut av dusjanlegget klokken 0700 iført X-tights og glorete joggesko, eller tidsriktige turklær med riktige logoer, på vei for å løpe rundt et eller annet, eller bestige en eller annen topp. De har tur- og treningsklær for enhver anledning og bruker alle vaskemaskiner og tørkeskap som er å oppdrive. Det ligger en blandet odør av svette, dusjsåpe, våte klær og smoothie rundt bobilen eller vogna deres. De kommer som regel slukøret hjem til sen middag som består av chiafrø og grønnkål. De må huske på de kloke ordene som hypokonderlegen Ingvard Wilhelsen har sagt: «Helsegevinsten med all joggingen er kanskje at du får igjen tiden du har jogget helt til slutt i livet. Kanskje du orker å være gammel og syk litt lenger»
Pensjonistene: Kommer gjerne i bobil sammen med en nabo eller en slektning og vil gjerne ha samme plass som de hadde forrige helg. De parkerer bilene sammen og sitter rundt et respatexbord på stripete fluktstoler mens de kikker rundt seg og griller sommerkoteletter som de har kjøpt på tilbud på Coop Extra. De har gjerne med seg en liten drittbikkje som bjeffer med et patetisk begrenset vokabular hver gang noen går forbi.
Familier med tenåringsbarn: Diskuterer i ett sett hva de skal gjøre, far og sønn vil fiske, mor og datter vil shoppe og gå på spa. Ofte er ungene ganske uspiselige og lysten til å hjelpe til med oppdragelsen og en ørefik, er ganske sterk. Det finnes utrolig mange foreldre som ikke burde hatt barn og som avsløres som patetiske oppdragere ved første lille uenighet. Det er faktisk mulig å dra på ferie uten WIFI og samtidig la barna kjede seg i mer enn 30 skunder.
Breiale bobileiere: Det kommer stadig inn bobiler som er store som rutebusser, med sidevegger som kan skyves ut og med en liten bil i bagasjerommet. De kikker rundt seg med et bærums-preget blære tryne og håper at flest mulig legger merke til bobilen som fort koster 6-7 millioner. Joda, vi ser dere, men jeg ville ikke byttet bort gressklipperen min i en sånn doning. Gi meg gjerne pengene, men la meg slippe å kjøre rundt som en klovn med alt for stor jakke.
På nordøst siden av brua over Saltstraumen ligger det en kafe som heter Kjelen Kafe. Den startet opp i 1955 og er en av Saltstraumens eldste bedrifter. Den ligger ytterst på en odde med perfekt utsikt mot Saltstraumen og har alle muligheter for å kunne bli en mega-turistmagnet. Med en plassering 20 meter fra et gedigent matfat og med sin «nye profil» i 2007 som fiskerestaurant (ref, hjemmesiden deres), tenkte vi at det var der vi skulle spise. «Retro» kalte kona interiøret, gammelt skrot, tenkte jeg. Bak disken sto det en ganske ung kjekk fyr som hadde problemer med å bevege underkjeven. Det var ikke noe fysisk handikap, men er slapphet og treghet man skal lete over hele Nord-Norge for å finne maken til.
«Fish & ships høres jo godt ut, er det fisk fra Saltstraumen?» spurte vi
«Æeee, neeei, det e fra sånn pakke i frysen» mumlet fyren.
«Hva med hamburgeren, er den hjemmelagd?» fortsatt vi.
« Æeee, neeei, det e fra sånn pose i frysen» gulpet han
«Okei, men dere har dagens rett, Torsk, den er fisket her ikke sant» sa vi med et tynt håp i stemmen.
«Æeee, det er noe som vi får fra Tromsø i blokka, den er tint» sa den slappe kroppen som var utrolig lei av jobben sin. Det hadde vært en glede å gi ham sparken.
Det ble fish & ships og 2 grillpølser. Turens desidert dårligste måltid. Det kom på en trygg sisteplass, et stykke etter en brødskive jeg mistet opp ned på gulvet i campingvognen.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Dagen etter (søndag og konas bursdag) tok vi på oss fjellskoene for andre gang (første gang etter nederlaget i Lom) og gikk en rundtur vi fant på UT-appen. «Evjenrunden» gikk opp og ned noen åskammer med flott utsikt mot Skjerstadfjorden som renner ut og inn gjennom Saltstraumen 2 ganger i døgnet. Flott tur i fint vær.
Klikk på bildene for å se dem i stor størrelse…
Kvelden skulle tilbringes på Ohma i Bodø med asiatisk smaksmeny, men bursdagsbarnet hadde ombestemt seg og ville heller kule’n ned på campingplassen i sola, sammen med en ikke fullt så god pizza fra Pizzabakeren og en øl. Vi var innom Ohma dagen før for å bestille bord og han som stod og tok imot bestillinger skjønte ikke norsk, ikke engelsk og heller ikke så mye annet, men jeg så at han skrev «Scjetil Dall» og «2 peson», så det hadde jo vært spennende å se om vi hadde fått noe bord. Men vi får ta det en annen gang.
Vi har vært aktive Yr-brukere på turen og værutsiktene i Nord-Norge fristet ikke til å fortsette ferien her. Mye kaldere vind og 7-8 grader kaldere enn sørpå. Kunne vært greit om det Nordnorske landskapet kunne flyttes sørover med, la oss si, halvparten av innbyggerne (blir fort litt mye av disse nordlendingene), så kunne de få Bærum, halve Asker og Groruddalen i bytte. Da hadde vi sluppet og kjørt så jævlig langt i ferien. Og langt ble det i går: Avreise Saltstraumen camping klokken 09:30, ankomst Oppdal klokken 23:20. En dagsetappe på 82,5 mil. I dag kjørte vi hjem til Jessheim for å vaske vogn og bil, ta en liten feriepause, sjekke Yr og forhåpentligvis fortsette ferien sørover. Fortsatt 2,5 uker ferie igjen.
Oppsummering halvveis:
- Nord-Norge er vakkert
- Diesel er deilig
- Eget hotellrom på hjul er praktisk
- Yr varsler godt
- Det er fortsatt ladekøer mange steder
- Kona holder koken tross sine nyervervede 54 år (terningkast 6)
- Drone står på handlelisten