Isle of Portland og Weymouth

"Cloudland Bed & Breakfast", sa jeg til taxisjåføren i det jeg satte meg inn i baksetet på en blålakkert Tx11, en over 15 år gammel utdatert Londontaxi. Han ble stiv i blikket og spurte "Are you shure, sir?". "Yes", sa jeg høyt og forsikret meg om at min Glock 17 lå trygt i min høyre lomme. Det er noe som heter at når taxisjåførene begynner å gi deg aksjeråd, så er det for sent. Når alle vet det, er det for sent. Det var litt sånn nå også, alle vet at Cloudland har noe skremmende over seg, bortsett fra meg. Folk har reist til Cloudland og aldri kommet tilbake... Det siste ekteparet som forsvant var den unge legen Peter Pan og hans kone Tingeling. Innehaveren av Cloudland, Nigel, hadde sett dem til frokost om morgenen og var den siste som hadde sett dem i live. Taxien kjørte forbi togstasjonen og opp den bratte bakken mot det store gule murhuset. I det vi skulle svinge inn den lille veistubben mot huset, bråbremset sjåføren og nektet å kjøre videre. Han hadde svetteperler i pannen og så skrekkslagen ut. Jeg ga ham en 20 pund seddel, hoppet ut av bilen og ble stående i mørket og kikke på det store mørklagte huset. Jeg kunne se en skygge bevege seg i den smale sprekken mellom de tykke gardinene i andre etasje, ellers var alt mørk. Jeg listet meg mot inngangen, fant frem Yale-nøkkelen med den røde plastmarkøren og vred om låsen. Det var helt stille, stille som i graven. Og det var det faktisk da vi kom hjem i går kveld fra vår utflukt til Isle of Portland. To kvelder har vi nå kommet tilbake til Cloudland sent på kvelden og listet oss inn i den store villaen. Det har vært dørgende stille begge ganger og vi har en følelse at vi bryter noen uskrevne regler når vi kommer hjem og lager lyder i huset så sent. Vi er også de siste som spiser frokost litt før klokken 9 hver dag. Vi innbiller oss at det irriterer Nigel og at det er derfor han skrudde av varmtvannet i går morges. Kona mener han har en app på telefonen sin som han bruker til å skru av og på varmtvann, håndkletørker, kamera og lys. Jeg tror at Nigel er en innbitt "gamer" med eget kontrollrom full av elektroniske duppeditter som han styrer hele huset med. Det dårlige kneet hans har han fått da han spilte Counter Strike og ble så ivrig at han datt av stolen. Men nok om det...

Vi bruker Instagram, Google og lokale brosjyrer for å finne steder vi har lyst til å besøke i nærheten av der vi bor. I går fant kona ut at det så spennende ut på en halvøy som heter Isle of Portland. Byen Portland er kanskje mest kjent som seilerbyen under Sommer-OL i 2012 i London og Portlandstein. Den hvite kalksteinen blir brukt for å lage flotte fasader på kirker og andre bygninger hvor byggherren har alt for mye penger. Vi kjørte ut til spissen av halvøya og gikk en tur rundt Portland Bill Lighthouse og satte oss på en lokal pub og tok en Foster og en Diet Coke (gjett hvem som tok hva). Isle of Portland er et kjempefint sted som sikkert også er veldig bra som base for besøk i Sør-England. Her er det sjø på alle kanter, frisk luft, byliv og ikke minst masse båter og båtliv. Terningkast 4 blank

Vi dro videre til Weymouth som er en veldig trivelig liten havneby som også har et flott havneområde. Trekkes stadig mot havner... Vi gikk ned i en "kjeller-pub" og bestilte mat og kom selvsagt rett etter et bursdagsselskap med en haug med gjester, som gjorde at det tok 45 minutter før vi fikk den helt spesielle lokale burgeren som var som alle andre burgere. Terningkast 2,87. Det flotte havneområdet så vi selvsagt etter at vi hadde spist (typisk oss). Ikke umulig at vi tar turen hit en gang til i løpet av oppholdet for å kikke litt mer lenger øst langs denne kysten som kalles Jurrasic Coast (Jura-kysten). Weymouth - terningkast 5,11 blank.

Vi hører stadig på lydbøker når vi kjører og har så langt gjort unna 26-27 timer med krim av Lars Kepler, Chris Tvedt og Jens Lapidus. Blir litt preget av det...

Isle of Portland og Weymouth

Looe og Plymouth

Land's End og St. Ives