Manchester

Deilig å slippe "ooOOOooo", varmtvannsterroren og musikken, som enten var Westlife eller noen opera-greier, fra Nigel lørdag morgen. Jeg er hellig overbevist om at Cloudland var mitt siste bed & breakfast noen sinne. Er vel ikke sikker på om jeg er fotball-nerd nok til å ligge på dette hotellet heller, men du verden for en oppgradering fra Cloudland. Vi har et flott hjørnerom med et stort vindu med utsikt mot byen og et stort vindu rett mot Old Trafford. En ekte ManU-fan ville nok fått tårer i øynene, men jeg ser bare en fotballbane (Arsenal er laget i UK). På vei ut av heisen traff vi en veldig hyggelig dame som ble med opp på rommet for å..., nei nei, det ble feil. Damen var husøkonom på hotellet og ville gjerne vise oss hvordan det så ut i toppetasjen. Vi trodde vi skulle få se en hypermoderne fotballbar med pianolakk, speilglass og gullbelagte fotballsko, men det var et stort åpent areal med kunstgress og fotballmål. Her kunne man leie fotballbanen for spill, lek, fest og moro. Flere hadde tidligere leid banen for å holde bryllupsfest. Tipper brudgommen hadde minst 20 % av kroppen tatovert og at dama var litt små-harry (eller hadde fått så mye bank at hun ikke turde å nekte). Artig å se, men ikke leie. Husøkonomen advarte oss samtidig om at det ville bli totalt kaos på hotellet på matchdagen og ikke minst utenfor. Hvis vi skulle noe sted måtte vi dra tidlig og komme sent tilbake. Men det var først i morgen. Vi tok trikken ned mot sentrum og hoppet av på Piccadilly. Det var nesten som å komme til spikersuppa i Oslo, bortsett fra at det satt veldig mange flere folk rundt omkring på benker og betongkanter for å se på de litt kjedelige fontenene (engelskmenn sitter veldig mye!) Sentrum av Manchester har veldig mange likhetstrekk med Oslo. Et par store gågater, en haug med tiggere som påstår at de er hjemløse og mange unge mennesker som ønsker å verve deg som giver til ett eller annet formål. Det er også søppel og hundebæsj på gaten. Den største forskjellen er kanskje at gatemusikantene kan synge og at de som spiller instrumenter både har øvd og kan mer enn 3 låter. En av damene som sang i "Market Street" hadde lett vunnet den norske utgaven av Idol. Vi fant "The Old Wellington" som vi ble anbefalt av Simon og satt oss ned mellom noen regnbyger og tok en øl. Det går stort sett i Guinness, San Miguel, Foster eller Amstel. Veldig fin pub i bindingsverk, med øl-marinert interiør og stor uteservering. Stedet var fullt på et blunk og tomt like fort da det kom 4 regndråper. Skjønner at nordmenn drar på denne puben for å kjenne litt på stemningen før "viktige" fotballkamper. Etter å ha gått litt på kryss og tvers i sentrum av byen, tror vi kanskje at Manchester er best egnet for "gutta på fotballtur". Det er selvsagt masse shoppingmuligheter i en by med 425 000 innbyggere, men det er det også andre steder som er mye koseligere. Vi følte oss egentlig ferdig med byen etter noen få øl og 3-4 timer, så da gikk vi tilbake mot hotellet. Vi trodde vi skulle gå langs kanalen på fine gangveier, men heller ikke i denne byen er det tilrettelagt for gående eller syklister. Her gjelder det å trykke i seg fritert mat og kjøre hvis du skal lengre enn 50 meter. Bilene har alltid påkjørselsplikt og du skal jaggu stå på for å rekke over en fotgjengerovergang før det blir rødt. Det er lett å se at Manchester er en industriby. På vår tur til hotellet så vi stort sett bare store lagre, tankanlegg, søppel og skrot. Omtrent som å gå rundt på Alnabru i Oslo. Vi rundet av kvelden i hotellbaren sammen med en gjeng fotballfans som alle hadde usedvanlig dårlig hørsel. De stod nærmest å skrek til hverandre. Jeg sjekket Lommelegen på mobiltelefonen om det er noen sammenheng mellom fotball og frityr som reduserer hørselen, men fant ingenting.

Søndag var det "matchday" og hele området rundt Old Trafford ble omgjort til en markedsplass for ManU-effekter, pølser, burgere og pommes frites. Det sydet av frityr og rop fra alle som skulle selge noe hele formiddagen, mens det stadig kom supportere i biler, båter, busser og trikk. I følge husøkonomen skulle det komme rundt 60 000 tilskuere til kampen i dag, men publikumstallet ble oppgitt til å være 74928. Litt fler enn det vanligvis er på Åråsen. Manchester slo Londonlaget Westham 4-0, så festen og øldrikkingen fortsatte utover kvelden. Vi møtte en kar i går ettermiddag som solgte billetter til kampen, men han så noe suspekt ut, så vi stoppet ikke. Men det er klart at det hadde vært mer morsomt å være inne på stadion enn utenfor. Vi startet dagen i dag med en cache-tur etter frokost, men turte ikke å bruke bilen eller ta bussen vekk fra området i frykt for å bli stående bom-fast i en uendelig kø. Vi tok 2 cacher men gikk bare 3-4 kilometer før vi vendte tilbake til hotellet for å glane litt. Veldig artig å se på hvordan alle salgsboder og vogner rigger seg til rundt stadion og hvor proffe arrangørene er. Det eneste som ikke fungerte var noe de kalte for "bag-drop", en brakke hvor de som hadde med seg ryggsekker eller store vesker måtte legge igjen sakene sine før kampen. Etter kampen var det en uendelig kø som varte over en time etter at kampen var slutt. Politi på hester måtte stille seg opp for å dempe kaoset.

Denne (om to dager) 50'åringen som stadig følger etter meg i rullator har nå plutselig bestemt seg for at hun ikke vil spise middag i Manchester likevel. Jeg booket bord på en grise-dyr restaurant for over 4 måneder siden og sjekket før vi dro at bestillingen var ok, men den måtte jeg nå altså kansellere. Nå vil hun heller dra til York for å slippe og gå hvileløst rundt i den kjedelige byen Manchester før vi skal spise... Men er det (enda) en dag hun skal få viljen sin, så er det på tirsdag... Så planen blir da Liverpool i morgen, York og Whitby på tirsdag (burger på brygga?) og videre til Oxford på onsdag. Fortsatt en uke igjen av ferien :-)

Liverpool - Manchester 5-0

Polperro og Mousehole