Sørover til Eastbourne

Siste frokost med gjengen i Yarmouth ble ganske ensom. Det hadde sjekket inn 2 omreisende ulver i går kveld, men begge hadde forsvunnet før vi kom ned til frokosten. Den ene av dem forsvant uten frokost, den andre hadde gnagd i seg "cereals" og stukket av gårde i 7-draget. Andrew hadde reist til London (London Pride?), så da satt vi igjen med Jill. Hun fortalte at hun knapt hadde vært andre steder enn Brighton for å besøke sønnen sin og hos søsteren i Skottland, så det var ikke mange tips å få om hva som var severdig i retning Eastbourne hvor vi skal tilbringe de neste 5 dagene. Vi pakket bilen og liret av oss noen komplimenter til Jill om hvor fint huset var og hvor hyggelige de hadde vært som vertskap. Vi overdrev ikke mye, bare litt. Vi kjørte av gårde på den 22 mil lange turen og sveipet innom ringveien rundt London som er betalingsvei. Dartford Crossing charge koster bare 2,5 pund, men hvis du ikke betaler innen 36 timer må du ut med 195 pund. Betaler du ikke da heller kommer kemneren og henter bilen, huset, kona og alle ungene dine. Det var ikke lett å få med seg at opplegget var som det var, så takk til Gunn for advarselen. Greit å betale på nettsiden til pengesugerne. Med en gang bilen passerer ringen blir skiltnummeret registrert og det er bare å fikse det på telefonen med en gang. Kona og hennes eminente Iphone gjorde opp gjelden på et blunk. Vi stoppet på et "servicepunkt" langs veien hvor det var alle typer mat, alt fra fritert fisk, fritert kylling til fritert svinekjøtt. Ja, også var det Starbucks der. Vi gikk inn og kona bestilte kaffe og kalte seg "Mia" for å slippe å gjenta "Tove" på 3-4 forskjellige måter for at de skal skjønne at hun prøver å si navnet sitt... Både Tove og Kjetil er nesten plent umulig for engelskmennene å uttale. Jeg blir "Kittel" og kona blir "Tuuvi". Foran oss på Starbucks sto turens så langt sinteste lille gnom. Han hadde bestilt en kopp kaffe "flat white", men hadde ikke fått den på 3-4 minutter (oj, for en katastrofe!). Da kona, som stod bak sinnataggen, fikk sin kaffe først, tiltet det fullstendig for den skallede hissigproppen som samtidig forsøkte å få med oss på laget mot tidstyvene på Starbucks. Det var liten vits for vi hadde fått vår kaffe og var fornøyd, så han måtte rope og skrike alene og skulle selvsagt snakke med manageren. Da kaffen hans var ferdig ville han heller ha pengene tilbake. Makan til dust, det er sånn gamle skallede menn får hjerteinfarkt (kona sier jeg må passe meg)

Vi parkerte i en sidegate og kantkjørte de nye aluminiumsfelgene på bilen for andre gang, og gikk til huset i Royal Parade. I Yarmounth bodde vi ved Balmoral Ave, Royal Ave, og Windsor Ave så adressene holder god kongelig standard. Det er vel å ta i å kalle Eastbourne en by verdig en konge, men det ser veldig bra ut fra sjøsiden med gullbelagte tårn på bygningene på piren og store flotte hoteller langs stranden. Men etter å ha gått en god runde i byen i kveld så minner det mer om en westernby med flotte fasader og masse søppel og skrot på baksiden. Ser at folk spiser grisematen sin mens de går rundt, for så å slippe papir og matrester rett ned på gaten. Litt som det så ut på Grønland og Grünerløkka før det ble hipt og trendy. Men på turen rundt i byen fant vi togstasjonen og så at det går tog til Brighton, Portsmouth og Southampton, så jeg tror vi får nok å gjøre andre steder enn her i byen. En annen mulighet er selvsagt å ta toget til London, men jeg tror vi venter til vi kommer til Oxford om et par uker. Planen var å finne et sted å spise i kveld hvor det var noe annet enn fritert grisemat, men det eneste vi fant var en snuskete sushirestaurant. Det er bare ett toalett på rommet, så vi gikk bort på Tesco Express og kjøpte 4 rundstykker, litt skinke og et glass med syltetøy. En ekte gourmetopplevelse der altså. Saltvannssyken min drar oss nok mot en av havnebyene i morgen hvor alt blir så meget bedre, tror vi.

Sørover til Eastbourne

Søvnløs i Eastbourne

Southwold og Ipswich