Telemarkskanalen-bare med båt!
Frokosten ble inntatt sammen med den nye brødristeren. Den forrige som ble kjøpt i affekt på Europris (ikke si det til noen) i mangel på alternative butikker, virket i snaut 2 uker. Den gikk rett i elektroreturen til Elkjøp. Det er alltid greit å være prisbevisst, men når det ender på søppelhaugen etter noen få gangers bruk er det ikke greit. Miljømessig er det helt håpløst. Biltema, Jula, Europris og alle andre butikker som selger drit for en billig penge burde forbys. Etter 2 brødskiver og en slurk Pepsi Lime (terningkast 6 for ny Pepsi), kjørte vi av gårde med syklene på hengerfestet mot Ulefoss. Sykkeltur langs Telemarkskanalen høres jo ut som et slags nasjonalromantisk eventyr. Man ser for seg en flat, passe bred grusvei langs kanalen med is-kiosker og sittebenker med jevne mellomrom. Kanskje møte noen lettkledde blondiner som sykler imot, med store tutter, som smiler og hilser. Men virkeligheten er ganske annerledes i det du tar fatt på Nasjonal sykkelveg nr. 2 som går fra Ulefoss sluser. Du starter riktignok turen ved en sluse, men deretter går sykkelveien rett opp en bratt bakke og langt inn i huttaheita. Vi syklet med tunga hengende ut av munnen, langt opp i åsen og så kanalen som en tynn stripe nede i bunnen av dalen. De eneste blondinene vi møtte gikk på fire bein, hadde lyse krøller og breket som dyr. Oppe i åsen var det «melkesjokoladereklame» med grønne enger, kuer og små gårdsbruk som blir drevet for kreditors regning. Lite som minnet om «sykkeltur langs Telemarkskanalen». I beskrivelsen burde det stått: «Sykkeltur som starter ved Ulefoss sluser, fortsetter langt opp i gokk, dupper innom kanalen et par ganger, men går stort sett gjennom busk og kratt, kilometervis vekk fra kanalen». På tur ned fra noe som lignet Mount Everest gikk det en smal sti med 88 % stigning ned til kanalen. Kona trodde på det med nasjonalromatisk tur langs kanalen, så hun hadde på seg noen Birkenstock flippfloppere som nesten lagde norgesrekord i lang stortå. Vi syklet opp og ned i 3 timer før vi snudde og syklet 3 timer tilbake igjen.
Visit Telemark 2020 skriver på hjemmesiden:
«Vær forberedt på en fantastisk opplevelse når du sykler en av de mange turene langs Telemarkskanalen». Telemarkskanalen byr på et mangfold av sykkelruter, stier og veier som egner seg veldig godt for deg som ønsker å oppleve kanalen på 2 hjul.
Opplev sluser med steinsmurte vegger, gjennom trange kanalløp og ved foten av stupbratte fjell!
Visit Telemark 2020: Dette er bare tøys. Telemarkskanalen ble lagd for å fløte tømmer og regulere flomvann, og egner seg kun for båter. Hvis dere tar dere en tur til Sverige når alle har daua ferdig av corona, så kan dere kikke litt langs Göta kanal. Da snakker vi om «tur langs kanalen».
Dagen etter, tror det var torsdag, var det klart for en gåtur. Vi har syklet mye denne gangen, så det er greit med litt variasjon. Det går en kyststi fra Helgeroa, rett borti her, og helt til Stavern. Det er en tur på 33 kilometer som i hovedsak går helt nede i vannkanten. Planen var å gå til Stavern for å ta bussen hjem igjen, men det var litt vel optimistisk på en dag med sol fra skyfri himmel. Vi smeltet nesten bort der vi trasket inn og ut av odde og bukt. Etter 3 timer, 8 kilometer og 3 liter vann, snudde vi og gikk hjem igjen. Noen ganger smaker en øl helt fantastisk i en fluktstol med bena på en krakk.
Litt rufsete værvarsel på fredag og lørdag gjorde en timeout fra ferien fristende. Vi kjørte hjem til Lillestrøm for å ha litt ferie fra ferien et par dager. Søndag var det på’n igjen: Vi kjørte av gårde litt ut på dagen, tok fergen fra Moss til Horten, og stoppet i Larvik for et glass Farris. Neida, saltvann er ikke noe godt, vi dro heller innom den indiske restauranten New Ambassadør. Hvordan den gamle var aner jeg ikke, men denne var veldig bra! Knakende god usunn mat, terningkast 5,28. De siste 0,28 var for en veldig hyggelig serveringsdame. Vi skled inn på Omlidstranda camping i 18 tiden og rakk 2 runder minigolf før mørket kom. Kona fikk hole-in-one, men ble selvsagt knust i begge runder. Liker egentlig ikke å snakke om det, kan nesten høres ut som om jeg skryter av at jeg faktisk er en fantastisk golfspiller. Sesongen begynner å dabbe litt av og det var stort sett bare bobiler som var igjen på plassen. Både tyskerne og Norges mest nysgjerrige bobil-par hadde forlatt stedet.
Mandag morgen pakket vi ned vogn og stæsj etter 6 dager på Omlidstranda. Det ligger en drøss campingplasser fra Stavern til Helgeroa i det som tidligere var Brunlanes kommune, før den ble slukt av Larvik. Etter å ha sjekket alle sammen er nok Omlidstranda den fineste. Veldig ryddig og ordentlig plass, med seriøse eiere. Omlidstranda camping terningkast 5, 29. De siste 0,29 tildeles de to nysgjerrige tomsingene i bobilen.
Jeg droppet av kona på Lillestrøm og hadde egentlig planer om å ta siste overnatting på Elverum camping, men havnet på Topcamp Mjøsa Feriepark. Greit sted, men plassen var nærmest folketom.
Hun blonde i resepsjonen med det trøtte tryne lurte på om jeg hadde bestilt plass.
«Neeei, sa jeg burde jeg det?»
«Skal vi se....», laaang tenkepause med litt knottring på PC-tastaturet med lange negler med avskallet neglelakk.
«Du kan sette vogna på plass nummer 100, den er ledig», sa blondinen.
Kanskje jeg var heldig som fikk plass, tenkte jeg da jeg kjørte inn til høyre for resepsjonen og innover på plassen mellom alle de fastboende camperne. Jeg kom ut på et jorde på 18-20 mål med masse små nummerskilt. Helt i enden av jordet stod det et skilt med «100» på. Der skulle jeg stå. Merkelig opplegg, for jeg stod helt alene i enden av plassen. Følte meg brått heller uheldig enn heldig. Men samme det, tirsdag kjørte jeg vogna til Elverum caravan for montering av diverse utstyr (LED-list, markise, nakkeputer osv). Var ikke helt happy med forhandleren etter utleveringen av en helt ny vogn, så jeg skrev en lett spydig mail i forrige uke. Fikk 3000.- i avslag på markisen, så det lønner seg å være litt sur & gretten. Det faller helt naturlig for meg. Sannheten er at det var guds lykke at de ikke rakk å montere markisen, for vogna veier nå 1800 kg som er maksgrensen for bilen. Markisen veier nesten 40 kg, så da måtte kona ha blitt hjemme, hun veier 38.
Vi kjørte på ferie med campingvogn i forrige årtusen nedover i Europa og var stadig på jakt etter lekeparker, svømmehaller og tivoli for at ungene skulle være happy. Det fungerte egentlig ganske bra, men de turene ble helt på ungenes premisser. Denne gangen har det vært fokus på opplevelser for de voksne. Blir en liten oppsummering her:
Starter med bilen: Det er vel neppe en overraskelse at el-bil og campingvogn OVERHODET ikke hører sammen. Vi har vært på tur i 26 dager og ladet 29 ganger. Hvis vi regner gjennomsnittlig 35 minutter pr. lading, har vi ladet i nesten 17 timer. Jeg kommer til å kreve 17 timer ferie tilbakeført av Klima- og Miljøverndepartementet i miljøets navn, det regner jeg som allerede godkjent. Dethleffs e-camper er markedets første campingvogn med egen elektrisk motor. Tanken er selvsagt at vogna skal være med å trekke lasset, men det er enda lenge til det blir et fullgodt alternativ. «Dethleffs e.home Coco» som den heter, er foreløpig best egnet som et selvkjørende hundehus. De som synes det er greit med ladepause etter 15 mil er nok bare de som har ekstrem analkløe med behov for 40 minutters behandling annenhver time. Resultatet av årets campingferie blir at bilen selges i høst og at vi tar et miljømessig tilbakeskritt. Vi får heller bli flinkere til å pante tomflasker.
Campingvogna: Den har fungert helt toppers. Det er en Kabe Ametist 560 KS GLE 2020 modell, et hotellrom på hjul. Den er 250 bred og har en tillatt totalvekt på 2000 kg, men bilen har ikke lov til å trekke mer enn 1800 kg, så vi har litt mer nyttelast å gå på, med en annen bil. Alt teknisk i vogna har fungert prima, så hatten av for svensk ingeniørkunst.
Kjøring med vogn: Som førstemann i enhver kø, skjønner jeg ikke hva alle snakker om når de sier at campingvogner er irriterende i trafikken. Vi har ikke sett kø noen steder, bare en masse biler bak oss, så dette må være en myte.
Snefrid og Erik: Det har vært få Snefrid og Erik å se. Vi snakket med driveren på Oddane Sand camping i Nevlunghavn, som var med i TV-serien, og han fortalte at det hadde vært en voldsom pågang på plassen det året serien gikk på TV. Folk strømmet til og ringte ned resepsjonen for å booke plass. Jeg trodde at en TV-serie med fokus på lett tilbakestående originaler, som egentlig burde blitt beskyttet mot seg selv, ville skremme bort alle andre, men der tok jeg feil igjen. Jeg kunne helt klart ha skrevet side opp og side ned om folk vi har møtt i løpet av turen, men jeg kan love at det helt sikkert er noen som både har ledd og tenkt sitt om oss også. Det har vært mange lange tryner som har stirret på el-bil med campingvogn hengende bak.
2021 blir sikkert et nytt corona-år med reiserestriksjoner, så med ny dieselbil blir det nok en ny campingtur. Det er stusselig infrastruktur langt nord i Norge, men jeg regner med at det er mulig å få tak i diesel underveis til Nordkapp.
Kona er nok en gang fotograf, mitt nye Lumix kamera er lite, hendig og tar bra bilder, men umulig å bruke for en blind mann. Derfor er det Iphone bilder også denne gang.
