Omlidstranda camping

Siste dagen på Moysand skulle brukes til golf på Arendal & Omegn Golfklubb som ligger noen få kilometer fra Tvedestrand. Flott vær for soling og bading, men litt for varmt for golf i dag. Vi betalte for 18 hull, men ga oss etter 9. Undertegnede må ta skylden for at vi feiget ut, da energinivået var på bunn der jeg labbet jordet opp og jordet ned. Mulig det er en fin bane, men i dag hadde de luftet, eller «hullet» alle greenene, så det var ikke så motiverende der ballene hoppet av gårde (hvis det er lov å si). Arendal & Omegn Golfklubb terningkast 3.

Vi reiste tilbake til Moysand, slappet av i 5 minutter, før vi tok syklene på en tur ned til Grimstad og videre til Groos og ut til Molland. Kona er mildt sagt en skummel trafikant når hun stadig sier at hun er en myk trafikant som alle andre må ta hensyn til. Jeg har hjertet i halsen når hun feier over veien med forventninger om at alle andre skal holde vikeplikten de ikke har. Det er ikke hennes skyld at det har gått bra til nå.

Vi syklet tilbake til Grimstad og satt å glante på alle båtene i havna mens vi dyttet i oss en pølse fra Notto-kiosken. Vi har syklet forbi Notto-kiosken noen ganger og blitt fristet av lukten av wienerpølser. Mulig det er en syndig ting å si i Grimstad, men i dag klarte vi ikke å la være. Kjekt med litt påfyll før motbakkene tilbake til Moysand. De 5 dagene vi har vært på Moysand har vært veldig fine, med mange fine turer ut i fjæra og ikke minst til noen vakre sørlandske perler. Campingplassen er strøken med veldig hyggelige og hjelpsomme ansatte. Du finner neppe et hotell i Norge med så bra folk. Terningkast 6.

I dag tidlig pakket vi bil & vogn og satte kursen mot Omlidstranda camping ved Helgeroa. Det er en tur på snaut 15 mil. Vi startet med 88 % batteri og bilen sa at det skal gå bra til Cirkle K på Ringdalskogen hvor det står lynladere fra Ionity. Underveis ombestemte bilen seg og sa at den «trolig ikke ville rekke frem til destinasjonen». Trolig??? Hvem ønsker seg sånne beskjeder? -enten kommer du frem eller så kommer du ikke frem. Vi kom frem, men hadde bare 4 kilometer igjen «på tanken». I det bilen hadde mindre enn 10 kilometer igjen, lyste det opp masse lamper og en skilpadde dukket opp i instrumentbordet. En skilpadde? Hva skulle jeg bruke den til? Vi satt bilen på lading, drakk en kopp med Cirkle K sin utmerkede kaffe og kjedet oss til vi kunne kjøre videre etter 41 minutter. Ble ikke noe junk food denne gangen. Kona har flere ganger spurt meg om hvor tålmodigheten til el-bil folk kommer fra. Hvorfor har nordmenn plutselig blitt så tålmodige? De er jo vant til å fylle drivstoff på 5 minutter og for så å kjøre 100 mil. Noen av el-bilene går noen få hundre meter og må lades i timevis. Det er et godt spørsmål jeg ikke kan svare på, det eneste jeg vet er at jeg ikke har den tålmodigheten lenger. Diesel er fine saker.

På Omlidstranda camping satt Hjørdis og Halstein foran bobilen sin med hver sin kopp med «Camping er livet» trykket på koppene. De hadde vært på plassen og sittet på fluktstolene sine og kommentert alle som kom og alle som dro i litt over åtte uker:

«Se der, Hjørdis, nå kommer det faen meg en el-bil med campingvogn!» sa Halstein og rettet opp ryggen på fluktstolen sin. Begge flyttet stolene sine rundt slik at de kunne følge skikkelig med på alt som skjedde.

«Jøss, da skal de vel stjele strøm her på plassen da, som alle de svina pleier å gjøre» sa Hjørdis ivrig.

«Se der, han kan faen ikke rygge vogna på plass en gang, han har sånn fjernkontroll-greie, maken til idiot, han er sikkert fra Lillestrøm» sa Halstein.

«Flytt deg litt a, jeg ser så dårlig» sa Hjørdis. Hun dyttet mannen sin litt frem så hun kunne sitte og stirre uhemmet på de nyankomne, 20 meter fra deres egen plass.

«Akkurat, der kom drillen frem, han klarer faen ikke å sveive ned støttebenene engang, han bruker drill!» sa Halstein.

«Han har sikkert MS eller PMS eller hva det heter» sa Hjørdis og tok en slurk av den lunkne kaffen.

«Ser det ut som vogna står i vater nå da, Halstein?» spurte Hjørdis

«Tipper brødet kommer til å skli av brødfjøla» svarte Halstein med et hånlig smil.

Regner med at det var noe sånt de satt og sa, de to utrolig nysgjerrige figurene i bobilen rett nedenfor oss. De må ha hatt en veldig kjedelig dag før vi kom.

De øverste plassene på Omlidstranda ligger på terrasser i terrenget med god utsikt utover stranden og Helgerofjorden. Veldig ryddig og «luftig» plass i motsetning til andre plasser i området her. Etter at vogna var plassert og koblet til strøm, ble det en tur til Larvik for litt handling. Ny brødrister og vannslange ble handlet inn denne gangen. Det er utrolig hvor mye man «trenger» når man camper, akkurat like mye som man «trenger» når man har båt. Vi kjørte tilbake til Omlidstranda og tok syklene på en luftetur. Vi syklet ned til Nevlunghavn, gjennom Omrestranda camping og videre til Helgeroa. Vi prøvde oss på en kyststi som går mot Porsgrunn, men ga oss da stien ble veldig steinete og smal. Da vi kom tilbake til plassen hadde tyskerne invadert området og gjort beslag på deler av utsikten. De smilte og var hyggelige, men det hjelper ikke: Vi husker godt hvordan de oppførte seg i 1940 fortsatt.

I morgen blir det en tur til Ulefoss og sykling langs Telemarkskanalen. Fortsatt en haug med feriedager igjen!

Kona har tatt dagens bilder, hun er en mye bedre fotograf enn meg, men bruker en Iphone…

Telemarkskanalen-bare med båt!

Moysand camping