Glasgow i regnvær

Etter en frokost bestående av 3 brødskiver i en trekantet pappboks fra Shell, tok vi bussen ned til togstasjonen i Edinburgh. Det vil si, det er ikke bare å gå på bussen her i byen selv om du har penger, du må ha akkurat 3 pund hverken mer eller mindre. Sjåførene sier de ikke kan veksle selv om lommene klirrer og hele bussen skrangler av mynter. Det var det som førte til at vi måtte kjøpe noe på Shell for å få vekslepenger.

Vi kjøpte togbilletter og satte oss på toget til Glasgow. Utrolig nok er det dieseltog som farter frem og tilbake mellom Edinburgh og Glasgow. Vi har jo en miljøbyråd for mye i Oslo med en tydelig diagnose, så her burde Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet de naive, heller funnet på meningsløse ting for å glede befolkningen. Togturen fra Edinburgh til Glasgow tar i overkant av 1 time hvor du kan sitte å se på en uendelig mengde med dårlig vedlikeholdte murhus i forskjellige gråfarger. Det er helt åpenbart at skottene bryr seg lite om hvordan det ser ut på utsiden av bygningene og hvor de kaster søppel. Langs sporene ligger det søppel & skrot nesten hele veien til Glasgow. Inntrykket ble ikke så mye bedre av at det regnet på togturen.

Det regnet også i Glasgow uten at det satte noen demper på folkelivet i gågatene. Masse folk som virret rundt i alle retninger og kikket på ting som kunne kjøpes, tiggere som kunne overses og sekkepipeblåsere som burde overses, mens de stadig jaktet på et sted å spise og drikke. Det gjorde vi også, men først måtte vi finne en geocach for å ha en i denne byen også. Vi fant en ved siden av busstasjonen og pilte deretter til puben "The Iron Horse". Der var det også fullt, så fullt at 2 sekunder etter at vi satt oss ned ved et knøttlite bord med 4 stoler rundt, kom det et eldre ektepar (like gamle som oss...) og satte seg helt opp i trynet på oss. Det var så trangt at vi hadde en på fanget hver. Det var liten vits å forsøke å begynne å snakke med hverandre, for det er omtrent klin umulig å skjønne hva de sier. Blir nesten som å snakke med en fra Setesdalen i Telemark. Så da satt vi der da og kikket på hverandre og supet i oss øl. Det var flaks at det ble øl for jeg sendte kona i baren (hun satt nærmest og hadde hun lette på fanget) for å bestille en lys øl med en stor rød T på glasset. Så hun gikk i baren og bestilte et glass T, men selvfølgelig ble det oppfattet som tea...Kona stoppet den knisende bar-berta i det hun startet å helle te i porselenskoppen. Hun lærte også forskjellen på crisp og chips, så nå kan vi snart søke statsborgerskap i Skottland. Vi orket ikke tanken på å spise middag med et ektepar på fanget, så vi ruslet ut i småregnet igjen på leting etter en annen pub. Etter noen hundre meter fant vi nok en pub hvor det var mye bedre plass og ikke minst et ledig bord. Er du i Skottland må du spise Haggis, har jeg hørt...husker ikke helt hvem som sa det, men vedkommende burde blitt kvalt sakte. Haggis er en innmatpølse av sau som er kokt i en dyremage. Skinnet blir fjernet og det ser ut som en litt lurvete kjøttdeig. Den serveres sammen med potetmos, kålrotstappe, tørre havrekjeks og wiskey saus. Hele ideen er jo smått utrolig, men smaken er verre. Det smaker som en blanding av lever, lungemos og kattemat. Terningkast 1 - løp andre veien!

I morgen er det en ny dag og mye tyder på at det blir en haggis-fri dag i leiebil.

Ford Focus og Old Course at St. Andrews

Påske i Edinburgh