Schönbrunn og Flanagans
Hvis man ikke er spesielt interessert i felegnikking og gammel drit, så er egentlig Wien feil sted å bruke tiden. Det blir til at man går hvileløst rundt omkring eller kjører U-bahn på kryss og tvers på leting etter noe som er kult eller i det minste severdig. På bussturen i går så vi et lite glimt av Schönbrunnpalasset og et område rundt Schwedenplatz som så litt interessant ut.
Men jeg må skrive litt om frokosten i dag. Det er ett eller annet som skjer med folk når noe er gratis. Vi snakker frokost, det er mindre enn 1 time siden de fleste har fått opp øynene, men allikevel er de enormt sultne, mye mer sultne enn de er hjemme! De tar til seg store hauger med mat, spiser halvparten for så å hente en stor haug til som de spiser halvparten av.. Ved siden av oss i dag satt et rart par; hun var en pen thailandsk jente på rundt 25 og var på hotellbesøk sammen med sin europeiske bestefar, eller var det oldefar? Uansett, etter at de hadde skuffet innpå like mye som en middels dromedar spiser til middag, pakket de inn mat i servietter og puttet ned i veskene sine. Her snakker vi "value for money". En annen mann i 50 årene stod i lang tid og gravde ned i fruktfatet, kjente, klemte og kikket mistenkelig på alle eplene før han puttet 7 (!) epler ned i sekken sin. Hva er det som skjer med folk når frokost er inkludert? Men tilbake til fortsettelsen: Vi tok U-bahn ned mot sentrum igjen. U-bahn fungerer helt strålende og er lett å finne ut av. Vi tok banen til Schönbrunn og fulgte strømmen av turister til palasset. Det er ikke i samme divisjon som Blenheim Palace utenfor Oxford, som vi var innom i fjor sommer, men parkanlegget var ganske imponerende selv om det blomstrer lite når alle hakker tenner. Vi ruslet rundt sammen med en masse kinesere, tok bilder, fant en cash og frøs som faen. Etter en stund hadde vi glant & fryst nok og satte kursen mot Schwedenplatz. GPS-guiden fortalte på bussturen i går at området langs Donau-kanal var et av de nye hippe stedene i Wien hvor folk kom for å høre på musikk, trene og spille forskjellige spill. Det hørtes i utgangspunktet mer spennende ut enn fioliner og hvite parykker, så vi hoppet av banen og gikk ned trappen mot kanalen. Den eneste vi så spille musikk der var en sigøyner som pustet gjennom en sur klarinett og samtidig håpet på å få betalt for det. Optimist! Det var i det hele tatt veldig lite folk langs kanalen, bare etterlatenskaper etter løsemiddelskadde taggere som hadde kastet bort talentet sitt på å kline ned begge sidene av kanalen med uforståelige signaturer og tegninger av absurde figurer. Noen av dem var faktisk veldig kule, men det sier jeg ikke til noen.
Vi ruslet videre ned mot sentrum og gikk gjennom gågaten for 14 gang på denne turen. Vi spiste middag litt her og litt der, og endte opp på den irske puben Flanagans og turens første Guinness. Det ble et par til før vi satte kursen mot hotellet i kveld.
Så hva skal vi si om påsketur til Wien? Been there, done that! er vel det første jeg tenker på. Wien er helt sikkert et eldorado for de som elsker å høre pianoklimpring og mjauing fra en fiolin eller som ser stor underholdning i gamle ting og røverhistorier om innavl og incest fra gamledager, men der er ikke jeg.
På min forholdsvis nye lasaronskala scorer Wien bra. Du ser stadig folk som går rundt og plukker søppel og det er forholdsvis lite tiggere og lasaroner å se. Lasaronpoeng 4,53. Folket i byen er sånn passe hyggelige, langt bak engelskmennene, men foran spanjolene. Terningkast 3,2.
