Oxford Spree Killer

 

Emely våknet tidlig denne sene lørdagen i august. Hun vred seg ut av dynen og tråkket ned på det kalde gulvet. Det var nesten som hun ombestemte seg i det hun kjente kulden fra gulvet spredte seg oppover føttene hennes, men hun gikk raskt og bestemt over gulvet og inn på badet. Hun så seg i speilet: 26 år og allerede poser under øynene. Hun hadde gjort alt riktig de første ukene på Oxford University, vært med på alle de sosiale "bli kjent" arrangementene, vært med ut på "The Turf Tavern" fire kvelder på rad for å ta en øl sammen med de andre studentene, selv om hun hatet smaken av øl og nå hadde hun til og med meldt seg inn i Oxford University Women’s Boat Club. Det var dit hun skulle i dag for å treffe de andre jentene og høre litt om hva dette egentlig gikk ut på. Hun dusjet raskt, sminket seg og fant frem telefonen for å ringe Sofie, en svensk jente som også skulle ned til klubbhuset ved Themsen for å få informasjon om hva denne roklubben drev med. Ingen av jentene var spesielt interessert i roing, de hadde knapt hørt om det, men det var viktig å være medlem og aktiv i en av sportsklubbene på Universitetet og da hørtes roklubben minst anstrengende ut. Uansett så er det viktig å knytte kontakter og finne et fellesskap med de andre studentene, hadde Emely og Sofie funnet ut sammen.

Themsens kalde grå-grønne vann klukket stille mot skroget på den lange smale elvebåten "Mirabelle Blue" i det månen tittet frem mellom de mørke skyene. Stillheten ble bare brutt av en hund som bjeffet i det fjerne og en og annen bil som kjørte over broen mot sentrum av Oxford. Klokken var litt over ett på natten da Robert hørte knisingen fra to jenter rett utenfor båthuset til Oxford University Women’s Boat Club. Det var ikke tilfeldig at Robert hadde lagt elvebåten sin akkurat der. I flere dager hadde han forsøkt å kartlegge aktiviteten i de forskjellige båthusene som lå som perler på en snor langs elven og funnet ut at det var vanskelig å finne et mønster for når det var folk i husene. Denne kvelden var det bare lys i det ene huset, nemlig huset til Oxford University Women’s Boat Club. Det var denne anledningen han hadde ventet på. Robert krøp sammen under den lette presenningen og holdt den skarpe Kershaw-kniven klar. Han visste at han måtte handle raskt. Emily og Sofie kom sakte mot båten og i det de var 2 meter unna kastet Robert seg frem og kuttet strupen til Sofie med en presis bevegelse slik at halspulsåren ble skåret tvers over, samtidig som han tok en kraftig tak rundt halsen på Emely. Blodspruten pumpet ut av halsen til Sofie og dannet en rød bue over den mørke nattehimmelen. Hun falt bakover og ble liggende urørlig på gangstien. Robert holdt fortsatt hardt rundt Emelys hals og så panikken i øynene hennes, mens hun desperat forsøkte å komme seg løs. Hun fikk ikke frem en lyd, bare knapt hørbar gurgling. Han skiftet tak på kniven og trykket den inn til skaftet i brystet på Emely i en hard og fast bevegelse. Han kjente en befrielse i det Emily vred seg i smerte mens livet sakte ebbet ut av henne. Men nå er det sånn at vi gikk akkurat forbi den båten på vår tur i dag tidlig ned til Oxford for å se litt på livet i byen og da var båten tom. Ikke har vi lest noe om disse mordene i avisen heller. Vi har vel funnet ut at Oxford har mer å by på enn det vi trodde etter den første ettermiddagen vi vandret rundt i sentrum. I dag testet vi "The Turf Tavern" (terningkast 4,67) etter tips fra Mette (takk, de snakket fortsatt om den unge damen som ikke betalte den siste regningen før hun dro hjem til Norge). Det var egentlig genialt timet, for rett etter at vi satt oss ned sammen med San Miguel bøttet regnet ned. Vi flyttet oss elegant over til nabobordet som hadde en passende parasoll over hodene våre og ble sittende der til regnet stoppet. Vi fant også noe som het "The Covered Market" som ligner veldig på Mathallen i Oslo. Mange morsomme butikker med litt turist-junk, men også fersk fisk, kjøtt og fjærkre (terningkast 3,88). Vi hadde tynne planer om å delta på den tyske øl-festivalen i dag, så vi gikk bort til inngjerdingen for å se om det var noe liv. Det var riktignok noen tørste tryner der som tviholdt på noen enorme øl-glass, men regnbygene ødela nok dagens fyllekalas for mange av oss.  Vi spiste middag på Wagamama for 3 eller 4 gang på turen (takk Jorunn for at du reddet oss fra frityrhelvete) og gikk langs kanalen et stykke før vi krysset over til den andre siden av Themsen. Der gikk det en vakker turvei som har blitt tilrettelagt og eies av Christ Church, som er et av de største konstituerende collegene ved University of Oxford. Det har frembrakt 13 statsministre og blir sett på som det mest aristokratiske college i Oxford uten at vi merket så mye til det. Vi gjorde et forsøk på å finne en cach, men den var selvfølgelig inne i en botanisk hage som var stengt. Vi går og går på våre utflukter og har vel et snitt på ca 15 000 skritt om dagen. Hvis dette fortsetter så skal jeg tenke hardt på om Kona skal få lov til å handle enda et par sko (akkurat som om hun bryr seg om hva jeg mener...). Oxford er en spennende by med mye å glo på, den har en lasaronfaktor 4 og et samlet terningkast på 4,58. Anbefales!

Føler vel oss sånn passe ferdig glodd i Oxford nå, så i morgen setter vi oss i bilen og hører på lydbok på vei til?

Christ Church

Fancy restaurant i sentrum

Artige smug i Oxford

På vei til The Turf Tavern

The Covered Market

Nok et bra gateband

Fargerik kar med god rytme

Ikke veldig motvillig til å avfotograferes.

Ikke helt skarpt, men morsomme jenter på tur!

Deilig sølevann