Civita di Bagnoregio, Bolsena og Villa Helena

Vi fikk frokost på hotellet i Perugia, men det var åpenbart at konas klage på utsikten ble diskutert blant staben. Ikke de samme høflighetsfraser til frokost eller da vi sjekket ut, som da vi kom. Samme det, kanskje de har lært å dempe skrytingen sin på hotels.com. Blir ingen toppkarakter hos Tripadvisor uansett. Vi fylte den franske frosken med kofferter og kamerabag og kjørte den svingete veien ned fra fjellet og mot neste stoppested: Bolsena. Vi hadde avtalt med Helen og Terje at vi skulle møtes i Bolsena litt ut på formiddagen, men rakk en kjapp tur innom den 2004 år gamle byen Civita de Bagnoregio. En utrolig spennende by som klamrer seg fast på et lite platå i fjellet. Kona har vært der før, men ville at jeg også skulle få se stedet. Absolutt en god tanke. Herlig å se en gjeng med kinesiske turister stabbe avgårde i de bratte bakkene med platåsko, paraplyer og store solskjermer for å hindre at de ble for brune. Mennesker er noen rare dyr. Civita de Bagnoregio terningast 5,5, kinesiske turister 4,8 (høy underholdningsverdi)

 

Vi sveivet i gang blikkboksen og freste innom en butikk for å handle viktige ting (drikkevarer) før vi skulle møte Helen og Terje på familierestauranten nede ved stranden. Bolsena ligger et par timer nord for Roma ved en ganske stor innsjø og er litt av en perle. Her har Terje liggende en tresnekke fra Norge med FM-motor i. Selvfølgelig den eneste av det slaget i Lago di Bolsena og kanskje den eneste av sitt slag så langt syd. Bolsena må vel være erke-eksempelet på en italiensk idyll. Vi spiste en heftig lunsj (sjømat på hele bunten), tok turen opp i borgen for å se på den andre leiligheten de har kjøpt der sammen med en kamerat. En meget omfattende rehabilitering med et fantastisk resultat. Terje er flink! Leiligheten skal leies ut og vi har satt oss på interesselisten. Borgen er for øvrig fra 1100 tallet og ligner på en skikkelig Robin Hood-borg. Det er bra det ikke er norske bygningsmyndigheter som håndterer byggesakene til Terje i den gamle borgen.  Tipper byantikvaren hadde fått tresidig hjerteinfarkt av å se søknaden.

Etter befaringen kjørte vi til ”Villa Helena”.  Dette er en eiendom som de kjøpte mer eller mindre som et tomt skall med et stort jorde rundt. Også her har Helen og Terje lagt ned en enorm jobb. Det er utvilsomt det råeste feriehuset jeg har sett, hvor alle detaljer er gjennomtenkt. Helen har gjort en kjempejobb med farger og interiør i hele huset.  Etter en omvisning rundt på eiendommen satte damene i gang med skravling og middags-mekking mens Terje og jeg drakk unna hvitvin og Aperol for å unngå å drukne. Det er alt for få sånne dager. Vi koste oss nesten gløgg ihjel og sovnet rimelig bedugget ut på natten.

Vi rakk en kjapp tur til Montefiascone sammen med Helen og Terje for å kikke litt før vi satte kursen videre mot Milano. Det er ca 5 timer fra Bolsena til Milano, men vi brukte nesten 7. Mest fordi jeg bommet i et veikryss og kom ut i en enorm kø på Autostradaen. Autostradaen har 4 filer som deler seg ut i en vifte på 14 filer før bomstasjonen hvor alle skal betale. Det er forskjellige betalingsløsninger (telepass, kredittkort og kontant), noe som fører til et salig kaos når alle skal tilbake til 4 filer igjen. Ingen tuting eller knytting av never, bare masse biler overalt som alle skal først. Ligner litt på en masse små barn som skal få posen sin av julenissen på juletrefester. Vi fant frem til hotell Leonardo da Vinci, sjekket inn på rom 825 og gikk bort til metro’en for å ta turen inn til sentrum av Milano. Ganske likt opplegg som i Norge, bortsett fra at billettsperringene virker (i Oslo er de fortsatt til pynt etter å ha brukt over 1 miiliard på å få det til) men med et enorm støynivå i vognene! Det var helt umulig å snakke sammen, så vi gjorde som alle andre: Satt og nistirret ned i mobiltelefonen. Vi hoppet av med intenst øresus i sentrum og kom opp av bakken akkurat utenfor Duomo di Milano. Det hadde nok vært starten på et billøp eller noe sånt rett foran katedralen, for her var det rigget opp en scene, masse bannere med Alfa Romeo-babbel og et eller annet om noe jubileumsløp. Jeg skulle ønske jeg kunne italiensk. Det ble med andre ord ikke de helt store bildene av katedralen, men bildene som er lagret på netthinnen er gullende gode og viser et fantastisk byggverk. Vi spiste nok en is (blir noen turer på SATS etter denne ferien) og ruslet rundt i byen. Masse å se på, for ikke å si mange å se på. Milano er Europas mote-hovedstad, noe som gjenspeiler seg i befolkningen. Utrolig mange feminine menn med fjollete klær og modellvakre damer som ikke har spist en is eller mye annet siden de var 8 år. Nesten skremmende å se. Vi droppet metero’en og gikk gjennom byen og bort til togstasjonen for å ta et vanlig tog tilbake til hotellet. Liten vits å fremprovosere tinnitus av skingrende togskinner på metro’en.  Ikke så lett å finne ut hvilket tog som gikk hvor, men kona ålet seg inn på en sleskete italiener og pumpet han for informasjon. Bra jobba! Terningkast 5,2. Blir trukket 0,8 for overdrevet åling.

Neste etappe går fra Milano til Bodensee i Tyskland.

Civita di Bagnoregio

Fra takterrassen på den nye leiligheten i Bolsena

Villa Helena

Villa Helena

Utsikten fra Montefiascone

Dahl på tur

Helen og Terje

Hotel Leonardo da Vinci