San Marino og belgisk spaghetti

Frokosten på hotellet styres med stødig hånd av en myndig dame i slutten av 40 årene. Hun har full kontroll på både frokost, lunsj og middag. For oss virker det som om hun er her hele tiden. Blir nesten redd for å ta en skive skinke for mye i frykt for at hun skal si mange italienske ord høyt og fort som jeg ikke skjønner en dritt av. Men hun er myndig og vennlig på samme tid. Dama får terningkast 4,2, frokosten en snau 3'er. I det vi forlot frokostbordet satt fremdeles den unge damen i det engelske paret og knakk små sjokoladebiter og strødde over sin medbrakte frokostblanding.

Vi plottet inn San Marino på GPS’en og kjørte på svingete veier mot verdens eldste republikk (grunnlagt i år 301) som ligger 45 minutter fra kysten. San Marino er den eneste gjenværende ”bystat” i Italia og kan sammenlignes med Liechtenstein, Andorra og Monaco, bortsett fra at San Marino er en enklave da. Det bor omtrent like mange i San Marino som på Hamar, ca 30 000 (det heter ”på” Hamar og ”i” Lillestrøm!). San Marino er en oppgradert utgave av Italia, litt mer blomster, litt mer utsmykking, litt bedre vedlikeholdt, litt penere damer. De bratte bakkene opp til borgen som ligger på toppen av Monte Titano (756 meter over Adriaterhavet) er bratte og omslynget av turistbutikker og fancy merkevarebutikker. I varmen tilsvarer turen opp til toppen ca. 30 minutter på tredemølla, men det er ingen bragd å ta seg til toppen, her er det både pensjonister og gamle tanter på tur. Det er lagt ned enorm innsats i å terrassere terrenget og bygge hus i de bratte skråningene, men det er vellykket og veldig pent gjort. San Marino ser ut som et fugleberg på litt avstand. Vi gikk opp til toppen, betalte 9 euro og klatret opp i borgen. Den var som de fleste andre borger bortsett fra den fantastiske utsikten i alle retninger. På vei ned stakk vi innom en restaurant for å spise middag. Vi var nok en gang tidlig ute, så et av de tre bordene med best utsikt var ledig. På bordet foran oss satt det en mann i 60 årene i rosa skjorte og hvite bukser, med kjøpetenner, kjøpehår og solbrunt ansikt. Han hadde selskap av to damer i 70 årene som helt sikkert var tvillinger. Like klær, samme frisyre og like snobbete. Litt usikker på hvem denne mannen var sammen med, men det tror jeg sannelig at han ikke vet selv heller. Bak oss satt det et par fra Fartvill eller Farthill eller noe sånt, for mannen slapp en ordentlig brakfis i det jeg satt tennene i kyllingfileten. Selvfølgelig trodde tvillingene og den rosa snobben at det var jeg som var fisens far, så det vanket noen stygge blikk og noen italienske gloser som jeg ikke  skjønte noe av: ”L'omone dalla Norvegia è un maiale scoreggia”. På tross av underholdningen under måltidet fikk vi i oss maten, noe som i hovedsak skyldtes vindretningen. Vi ruslet ned alle de bratte bakkene, fant igjen bilen og kjørte en miniutgave av Trollstigen ned igjen og tilbake til hotellet. San Marino er verdt klatringen, men styr unna underholdningen under middagen. Terningkast 5,39.

 

Jeg var overbevist om at det ville være full fyr i gatene i Riccione i kveld med fotballkamp mellom Belgia og Italia i EM. Det var masse folk som var ute i gatene i det fine været, men langt fra slik jeg hadde forestilt meg. Et par av restaurantene var selvsagt fulle av gale italienske fotballsupportere, men det var også mange halvfulle steder med halvfulle mennesker. Vi fant oss en tysk restaurant hvor de hadde satt opp stolene som en kinosal og satte oss ned med en kald øl og gledet oss (meg) over at Italia vant 2-0 . Kona er null (0) interessert i fotball, men holdt ut 2 omganger med grynting, roping, banning og jubel. Hun har opparbeidet nok goodwill til 45 minutter i en veskebutikk og 45 minutter i en skobutikk med en pause på 15 minutter. Grei kone der altså, terningkast 6.

På vei opp bakkene til borgen i San Marino

Flotte uterom over alt

Bratte handlegater

Blir aldri for gammel til en selfie

The Fartmaster

San Marinos tøffeste polis

Strandpromenaden til Riccione

Hotell eller cruiseskip?