Regn, Gardasjøen og Misano

Noen dager siden sist, men her kommer en oppdatering: Onsdag regnet helt bort i Sirmione. Vi var rett og slett ikke ute av døren fra leiligheten, gikk bare hvileløst rundt for å se etter ett eller annet værtegn som skulle fjerne vind, regn og torden. Men det var tåke i høa, ilinger på takstein og svarte skyer. Det var lite som tydet på oppholdsvær. Så mellom bygene hørte vi på lydbok, leste og surfet på nettet. Ikke akkurat en givende dag. Torsdag regnet det fortsatt, men med alvorlig brakkesjuke tok vi heller bilen fatt og kjørte en tur langs Gardasjøen. På listen over Europas største innsjøer er Mjøsa på 35. plass, Gardasjøen på 34. Det kan jo være verdt å nevne at Hamkam også ligger på 35. plass i 2. divisjon avdeling 2 (skjønner at du ikke går på kampene, fatter’n). Kona har fått seg en ny favorittdrink, som selvfølgelig er Aperol Spritze. Etter litt googling på nett er oppskriften som følger: 3 cl Aperol Spritze, 6 cl Prossecco, 1 dæsj soda, isbiter og en halv skive appelsin. Blir du fristet til å ta litt for mye Aperol blir drinken bitter (fysj!). Hun drikker og drikker, jeg kjører og kjører.  Vi kjørte langs østsiden av Gardasjøen, forbi Lazise, Bardolino og Garda, fine steder som forsvant i speilet mens regnet pøset ned. Det var noen minutters oppholdsvær i Brenzone Sul Garda, nok til at vi fikk puttet på noen euro på parkometeret og tatt noen bilder. Fint sted som sikkert hadde vært enda finere i solskinn. Vi suste videre nordover, stadig med en eller to italienere hengende på bakfangeren, og kom til Torbole helt nord i Gardasjøen. Stedet er et eldorado for sykkel, vannsport, fjellvandring og klatring. Mange unge mennesker med fargerike sportsklær, artige hodeplagg og sko med grovt mønster, som satt ukomfortabelt på sittemøbler av saccosekker og drakk god kaffe. Italienerne kan kaffe. Etter en liten gåtur i Torbole i småregn, satte vi oss i den franske frosken og kjørte samme vei tilbake, men stoppet denne gangen helt syd i Gardasjøen, på et sted som heter Peschiera.  Her ble det pasta og øl mens regnet hamret på markiseduken over oss. Eieren av restauranten gikk hvileløst rundt med en nal for å fjerne vannet fra alle bordene som stod ute i regnet, han kikket stadig opp mot himmelen mens han mumlet noe. Enten var han en av verdens 1,2 milliarder katolikker og ville ha litt hjelp fra luftlaget over skyene eller kanskje han snakket direkte til skyene? Han var vel som oss, lei av stadig regnvær og lei av denne nalen han gikk rundt med. Pastaen var av den kompakte typen, ølet var tysk, kaldt og godt. (Cola Zero var fra et italiensk bryggeri, fin fylde, men kanskje litt vel fruktig og søt?) Jeg tror restauranteierens bønn hjalp, for på vei vekk fra restauranten forsvant skyene og ble erstattet av en lav sol som lagde en fantastisk solnedgang. Vi fikk plukket et par cacher på veien hjem. Det har ikke blitt mye av den sorten, men vi tar med oss noen når sjansen byr seg mellom skybruddene.

Fredag våknet vi til sol og varme. Planen var en tur til Milano for å se på Duomo di Milano, den enorme katedralen som ble påbegynt i 1386 og ferdigstilt i 1965. Her snakker vi om en byggetid på 23 160 måneder. Byggherre må ha hatt god tid og ståltro på prosjektet.  På vei til kirken skulle vi innom Fidenza Village for å handle litt. Det er samme konseptet som i Ingolstadt, med masse merkevarebutikker samlet på ett sted. Det ble mye handling og mange timer, så mange at kirken og jesus må vente til neste mulighet. Vi satte kursen tilbake til leiligheten og startet pakking og klargjøring for avreise neste dag. Og neste dag, lørdag, satte vi kursen mot Misano og Adriaterhavskysten. Stedet ligger litt syd for Riccione og Rimini. Dette er ur-syden fra 60 og 70-tallet, som Scanair fløy til og hvor flyvertinnene måtte oppfylle vekt- og høydekrav, beherske tre språk og være single. Får nesten tårer i øynene…Hvem var det som ødela alt sammen?

Vi startet turen ved å sette GPS’en til å unngå motorveier, men etter et par timer med svingete veier gjennom et monotont landskap bestående av bondegårder, små stille tettsteder og kreative italienske forbikjøringer, tok vi turen opp på Autostradaen og satte på cruisekontrollen og lente oss tilbake. Etter en snau time parkerte vi foran hotellet. Resepsjonisten kom styrtende til med sin bagasjetralle og synes det var veldig morsomt at vi som kom med tysk bil ikke kunne snakke tysk. Vi synes det var like morsomt at han som jobbet på et hotell midt i turisthelvete ikke kunne engelsk. Men det er ikke helt sant at jeg ikke kan tysk, tror bare han ikke skjønte hva jeg mente da jeg sa ”Guten abend, ich bin ein bratwürst aus Norwegen, haben sie ein bier?”

Misano er kanskje best kjent for motorsyklister som er opptatt av roadracing og eksosanlegg uten lyddemper. Vi hører lydene fra roadracingbanen når vi sitter på terrassen som en slags fjern ilter slektning av en mygg. Stedet er et ganske typisk ”sydensted” med bading og blotting av hvite kropper, sand, parasoller, billige drinker og en haug med restauranter og butikker som selger plast-drit til turister. Men hvis vi går 8000 skritt mot Rimini ender vi i Riccione og Viale Dante, en gate som går parallelt med strandpromenaden gjennom hele Riccione. Her er det virkelig liv, med masse folk, EM-kamper på storskjermer i alle restauranter, utdrikningslag, forfengelige italienere, musikk, karaoke i friluft og moteshow. Gata er lang, kanskje en og en halv kilometer og det er lagt grønt kunstgress over alt.  Overraskende at det nærmest ikke eksisterer tiggere her. Ikke ser vi noen narkomane eller noen ”skumle” gjenger eller enkeltfigurer heller. Virker faktisk helt trygt å vandre i halv-mørket midt på natten gjennom byen. Oslo har mye å lære av denne byen.

Italienerne er noen rare figurer som både er frekke og høflige på en gang. De er kjempevennlige, samtidig som de gjerne går nærmest rett på deg på gata, krysser rett foran føttene dine så du nesten går på trynet, eller som en tilårskommen dame i Firenze: Bare dyttet kona til side for selv å kunne gå rett frem. Men de smiler og sier ”scuso”.

I trafikken derimot er det anarki. Det er en haug med oransje fotobokser i 50-sonene, men ingen bryr seg om det. Her blir vi stadig forbikjørt inne i byene hvis vi holder 50. Rundkjøringer er det over alt med tydelige vikepliktskilt for de som skal inn i rundkjøringen, men også det blir ignorert. Blinklys er ikke i bruk.  Men det funker, så lenge du ikke stritter i mot eller holder på en eller annen ”rett” som du har lært i Norge.

Det er helt tydelig at vi er tidlig ute i forhold til feriesesongen for italienerne. Hotellet vi ligger på nå har få gjester, kanskje bare 15-20 stykker. Vi spiser frokost samtidig med et ungt par fra England, hvor hun har med seg en egen pakke med frokostblanding og en sjokoladeplate som hun brekker i småbiter og strør over frokostblandingen som hun har rørt sammen med yoghurt. Tipper hun er lett å ha med å gjøre i hverdagen.

Blir aldri lei av å sitte og observere…

I dag går turen til San Marino for å kikke litt, så blir det nok en tur til Riccione i kveld for å se Belgia mot Italia. Tipper det blir god stemning når italienerne lager spaghetti av det belgiske laget.

En vakker liten kulp i Brenzone Sul Garda

Samme kulpen

Brenzone Sul Garda-rett før det bøtter ned igjen

Torbole

Peschiera

Peschiera

Peschiera

Foran hotellet i Misano

Strandpromenaden hvor hotellene har hver sin strandparsell

Mer strandpromenade

Catwalk i Riccione

Modelltryne

Viale Dante

Mer Viale Dante

Porto del Riccione

Mobilfjeset i bua

Spenstig arkitektur, men er det fint?

Viale Dante by night, late night

Porto del Riccione by night