Raymond, Staysman og Lazz

Sola hadde bare så vidt vært under horisonten før den igjen steg og lyste opp det vakre og varierte lofotlandskapet. Måkene startet igjen krangelen om å få sitte på toppen av hovedhuset på Ure. Natt ble til dag og foringsmaskinene på fiskebruket startet den evinnelige surringen når foret ble kastet ut til oppdrettsfisken.

Raymond rykket til i det vekkerklokka hans ringte høyt og ubarmhjertig klokken halv 6.

            - ”Hælvete, ka i svarte faen e det som skjer?” ropte han ut!

- ” No må du for faen i hælvette snart skjønne at den hælvettes klokka ræng på samme jævla tidspunktet hver jævla dag!” sa kona hans vennlig.

Raymond klatret ut av sengen og gikk nærmest på autopilot inn i dusjen.

- ” Mæn i hælvette, korfor e det så inn i hælvette kaldt vann i dusjen?” Skrek han ut igjen.

- ”No må du faen mæ snart skjønne at det tar tid før vannet blir varmt ditt førbanna torskhaue” sa kona og tok på seg tøflene og tuslet inn på kjøkkenet for å sette på kaffen.

 

Det var en vanlig start på dagen for Raymond som jobbet som alt-mulig-mann på Ure ror-rekkehus og oppdrett AS

 

Alt dette skjedde selvfølgelig lenge før vi stod opp, men det var denne Raymond vi skulle ringe hvis vi fikk noe problem med båten vi skulle leie i dag, eller rettere sagt i går. Men båten startet og vi putret ut i den nærmeste skjærgården for å prøve fiskelykken. Det tok ikke mange minuttene før den første torsken kikket opp av vannet med dødsangst i øynene. Jeg kjørte kniven i fisken, vred rundt og kastet den i en pose fra REMA eller noe sånt. Etter noen få minutter til kikket nok et torsketryne på meg, men denne gangen var det en rød torsk. Jeg måtte google ”rød torsk” på mobilen for å se om jeg hadde en nyhetssak til VG, men det er visst ganske vanlig nå. I 2004 derimot gikk Havforskningsinstituttet ut med finnerlønn for de som kunne skaffe dem en rød torsk.

På den andre siden av båten var det bare sei, små sei. Jeg spurte kona om hun var på sildefiske, men fikk ikke noe svar.  De to første torskene veide rundt halvannenkilo, mens den tredje var på rundt 3 kilo. Kona hadde fortsatt ikke fått fisk som var større en sluken. Man kan jo lure på hva en sei på 50 gram tenker når den prøver å spise en som er 2 ganger så stor som seg selv. Utrolig hvor grådig ungdommen har blitt.

Men etter 3 torsk ble det stille! Vi trodde at Lofotfiske var knallhardt arbeid hvor man ble sliten i armene av å dra fisken om bord, men sånn var det ikke. Fruen dro riktignok opp noen småsei, men torsken uteble. Det som ikke uteble var varmen. Det var rett og slett utrolig fint vær og nesten for varmt å sitte i båten i solsteiken. Etter 3-4 timer var vi fornøyd, startet motoren og putret inn til brygga igjen. Vi slapp å ringe Raymond.

Etter fisketuren satte vi kursen mot Svolvær for å sykle. Lofoten er ikke noe sykkeleldorado, til det er veiene for smale og bobilene for mange, men det finnes enkelte grusveier her og der, som er beskrevet i ymse brosjyrer man finner på turistinformasjonene.

I Svolvær var det festival, så vi syklet bare bort til brygga for å se litt på livet. Ganske mye folk selv om Staysman og Lazz sto for underholdningen.:”Ta med deg blandevann. Og drekk deg til møkkamannljomet utover havna og skjærgården. Ble nok litt mer kvalitet når Kurt Nilsen overtok senere, selv om han kom sammen med regnet. 

 

I dag har vi fartet rundt på den nordvestre delen av Lofoten. Det er hit Sunnmøringene innvandret like etter krigen. Her er det flere steder satt opp hjemmelagde skilt med krav om bompenger. Det er ikke noe billettsystem, bare en boks med en trakt du skal slenge myntene i. På skiltet stod det at det var kameraovervåking, men det var ikke et kamera å se noen steder. Vi la 2 bruskorker og en binders i koppen og kjørte videre. Et av de snodige og ganske fine stedene var Eggum. Her var det en liten borg hvor tyskerne hadde montert en radarstasjon under andre verdenskrig for å overvåke Murmansk-konvoiene. Nå lå det bare rustne deler igjen i borgen.

Men det var ikke borgen vi kom for å se. I 1992 plasserte kunstneren Marcus Raetz en skulptur av et hode på en pidestall midt ute i havgapet, nesten 1 kilometer fra parkeringsplassen. Så på veier full av sauemøkk trasket vi avgårde sammen med noen japanere, som også skulle se på denne skulpturen. Vi gikk en runde rundt hodet og tok noen bilder. Japanerne gikk rundt og rundt og rundt, og tok 7-800 bilder. Blir nok artig og minneverdige bilder å se på når de kommer hjem til Tokyo.

Etter noen geocacher og noen flere småveier tok vi igjen turen til Svolvær. Vi satte oss i havna, spiste middag og glante litt på folk og fe. Mye liv i dag også, men veldig ustabilt vær. Tror nok også DDE måtte spille i regnvær.

På vei hjem stakk vi innom Ulf M for å hente bildene. Klokken var halv elleve, men han sa det var bare å ringe på så lenge vi kom før midnatt.  Vi tok ham på ordet. Ulf M kom litt stresset ned og låste opp galleriet. Han var glad for å se oss, men var litt stresset fordi han skulle forte seg bort på puben ”Mannefallet”. Artig type som mente vi burde komme innom hver sommer for å kjøpe bilder av ham.  Det skjer nok ikke…

I morgen er det siste dag i Lofoten, nå venter Helgelandskysten igjen.

NAV-Benken

Svolvær

Svolvær