1. juli 2014

Utsikten fra hotellet utover Puerto Rico

Utsikten fra hotellet utover Puerto Rico

Puerto Mogan

Puerto Mogan

Havna i Puerto Mogan

Havna i Puerto Mogan

Norske båter i havna

Norske båter i havna

Puerto Mogan er et koselig sted

Puerto Mogan er et koselig sted

Ubåten i Mogan tar deg 10-15 meter under vann

Ubåten i Mogan tar deg 10-15 meter under vann

Boka blir enda bedre med autentiske kakerlakker

Boka blir enda bedre med autentiske kakerlakker

Endelig hemmat!

Endelig hemmat!

Nok er nok!

Tilskuerferien er over. I morgen reiser vi hjem. Men hva er det egentlig vi holder på med? Vi sitter i en flyvende miljøgris i 5 og en halv time for å komme til “syden”. Vi har vært på Gran Canaria før (ca 2006?), da var spanjolene lite interessert i turistene, det var gode tider i Europa og Spania og vi var ganske like spanjolene.

Sånn var det ikke for 40 år siden:
Jeg var heldig som barn og var en av to i klassen som hadde vært lengre avgårde enn Svinesund på barneskolen, vi var på Costa del Sol i 1974 eller 5 (tror jeg det var) Han andre i klassen hadde vært på Barbados, men det telte liksom ikke, familien hadde vært med faren på forretningsreise, mens vi var på “ekte chartertur”. Husker jeg hadde hår på hodet og at spanjolene stadig kjente på min lyse lugg i en sjarmoffensiv for å selge noe plastdritt til modern og fadern. Hadde jeg hatt hår på hodet nå hadde sikkert spanjolene gjort det samme for å få inn noen kroner for dritten de har importert fra kinesiske barnearbeidere. Det er sikkert 20-30 sjapper som selger akkurat de samme varene, til akkurat samme pris. Ganske fantasiløst og uendret på 40 år.


Poenget er at vi er litt tilbake til 1973, men denne gangen er det ikke en gryende og spennende start på en ny næring, men derimot er vi et nødvendig onde for spanjolene. De trenger pengene våre! Så vi rusler rundt og er glad for den “servicen” vi får, mens vi drysser euroene våre over trengende spanjoler. Egentlig ganske smakløst.

Men vi har fått oss en venn! Han jobber som innkaster på Planet Steakhouse i Puerto Rico. Vi har spist der 4 ganger og vår nye venn lyser opp når vi kommer og kaller kona prinsesse. Det har han selvsagt rett i, men at jeg er en bodyguard stemmer nok ikke. Han omtaler oss som dansker og husker at vi ville sitte blant røykerne, men beklager når han skjønner at han blander vennene sine. Litt artig skuespill, men egentlig litt trist.

Dette har virkelig vært en inaktiv uke, noe både kona og undertegnede egentlig ikke liker. Vi sitter litt som gisler på dagtid (28-30 grader), leser, drikker vann, leser og ikke minst drikker vann. På kvelden, når skyggen tar over for solsteken og temperaturen kryper nedover på termometeret, smyger vi oss ut og går 709 trappetrinn ned til sentrum. Vi har telt 2 ganger, tallet er 709.
Vi rusler bort til vår nye venn, bestiller mat og øl. Etter litt spising og glaning bestiller vi et par øl til, går en liten tur, før vi tar fatt på trappene igjen. En ganske meningsløs tilværelse i stabilt varmt vær. Alt for varmt vær.

Man kan med god grunn spørre hvorfor vi dro hit, svaret er nok at det var så jævlig kaldt den siste uken på sjøen at noe måtte gjøres for å rettferdiggjøre at ferien straks er over.

Nå er det altså nok: I morgen reiser vi hjem og takk for det!